19 r og jomfru - HVA FEILER DET DEG?!

(Innleget er oprinnelig publisert p http://ivocaprino.blogg.no/1409668525_19_r_og_jomfru__hva_f.html)

Okei, la meg n forklare. Prve i hvert fall.

Vi lever i en forskrudd verden. En verden som forventer vanvittig mye av oss mennesker: vi skal se ut som plastikk, ha pupper av plastikk og eie alle verdens Apple-produkter. Skolematen skal vre fargerik, og grnnsakene skal gjerne vre formet til et vakkert landskap opp den svette osten. For ikke glemme familiens inntekter og barnas intelligens! Vi skal hele tiden prve oppn en tilstedevrelse som visstnok er PERFEKT. Mange av oss vil aldri fle at vi fr, er eller har nok. Enten det er utseende, likes, karriere, familierelasjoner, venner eller materialistiske eiendeler. Svrt f som lever i et moderne samfunn vil si: jeg er fornyd med livet. Nok om det, dere skjnner poenget mitt: verden er forskrudd.

Konsekvensene derimot, de er mange. Overalt, og da mener jeg overalt: reklame, plakater, filmer, serier, Instagram, Facebook, aviser, magasiner bker. Her prver avsenderen skape et bilde av hva sex er. Javel? tenker du kanskje. Hvorfor gjr kristne en s big deal ut av alt dette med sex? Jo, fordi dette er en BIG DEAL! Det er ikke noe mer intimt du kan gjre med et annet menneske. Og p grunn av at dette er den strste handlingen man kan gjre med en annen person, betyr det ogs at dette kan sre oss enormt. P grunn av at Gud skapte sex som et bindemiddel mellom to mennesker som skulle leve i fellesskap med hverandre et helt liv (!), vil mange av oss fle oss sret fordi vi har gitt noe av oss selv vi ikke kan ta tilbake. Sex er mer enn bare flelser. Bibelen sier at to mennesker som har sex blir n kropp. Og dette skjer selv om man ikke har noe kjrlighetsforhold til den man har sex med. Okei, dette syns jeg ogs er litt vanskelig skjnne. Men jeg kan forklare det ved at det oppstr en slags dyp kobling, skjnner? Enten vi vil eller ikke, blir vi utrolig sterkt knyttet til den personen vi ligger med. Fantastisk med tanke p et livslangt ekteskap! - men, ikke s fantastisk hvis du helst ikke vil ha noe med denne personen gjre. Vi trenger rett og slett frigjre oss fra den dype koblingen som har blitt mellom oss og den vi har hatt sex med. Det er simpelt, og enkelt: be om tilgivelse, og be om at de usynlige bndene som knytter oss til andre personen blir brutt.

Utenom meg, er ingen av oss er perfekte. Neida, tulla. Jeg er med i ikke-perfekt-gjengen jeg og. Til om med nesten-perfekte IVO (haha, skal slutte) begr vi feil hver bidige dag. Det siste vi skal gjre er skamme oss over ting vi har gjort. Jesus har nemlig tatt p seg all skyld, synd og skam. WOHO! Det er herlig kalle seg et Guds barn, h?

Men folkens, jeg er p ingen mte noen sex-guru, og flere vil kanskje tenke: - Hvordan kan hu uttale seg om dette temaet nr hun er jomfru? Eller som flere i dagens samfunn vil si: "Uerfaren."

Unnskyld meg, jeg vet ikke med deg, men jeg er Jesu etterflger, og min himmelske pappa skapte faktisk sex. Hans frste befaling til menneskene var: "Vr fruktbare og bli mange." (1.Mos 1:28) Gud digger sex, og sier JA! til sex. Dette sier jeg ikke for vre klein, men det er tross alt en livgivende kjrelighetsgave til oss mennesker, og er en sterk kommunikasjon av kjrlighet, glede, omsorg, nrhet, verdi og gir bde spenning og nytelse i forholdet. Jeg nsker vente med sex til jeg er gift. Ikke fordi jeg M, men fordi Gud sier at vi skal vente. Han sier ikke det for vre kjedelig og kjip, men fordi han er vr perfekte pappa! Han vil bare det beste for oss, han ELSKER oss, og derfor vet han ogs hva som er best og hva som er tryggest for oss J

- Men IVO, har ikke du kjreste? Jo, det stemmer! Og jeg er utrolig heldig og takknemlig som har ftt en kjreste med de samme verdiene som meg, og som respekterer meg for den jeg er. Vi har valgt sette grenser, og vente med sex fr ekteskapet. Sykt kleint at du sier det her. Ja, jeg er nok en person som deler litt for mye i blant. Men det gjr jeg kun for at jeg nsker vre et forbilde for andre som er i den samme situasjonen som meg. For det er nemlig ikke lett J Men n ting skal vre sikkert: det er vakkert og verdt vente!

Ikke tenk p hva internett forteller deg, vennene dine p skolen eller helsesster. Tenk p hva som er best for DEG, og den du n dag skal gifte deg med. Og hvis du allerede har gtt p en smell, eller to, eller hundre, s kan du be om tilgivelse. Og Jesus vil ta all din synd og all din skam p seg, slik at du kan leve i renhet og frihet - sammen med Han, og din partner.

S nei, det feiler meg ingen verdens ting. Det er faktisk ingen mennesker p jorda det feiler noe med. Det handler om hvilke valg vi nsker ta, og hvilke valg som faktisk er de rette.

Det er fullt lov til vre uenig, vi er tross alt skapt med en fri vilje.

S, hva tenker du om dette? Legg gjerne igjen en kommentar! JJJ

Jeg er vell feit da

(Saken er oprinnelig publisert 29.05.2015 p http://sirillheimdal.blogg.no/1432902151_jeg_er_vell_feit_da.html. Jeg anbefaler dere alle sammen stikke innom, hun skriver veldig nrt og ekte)

Hei, mine ste lesere

De siste dagene har jeg lagt merke til at det har blitt mer og mer oppmerksomhet rundt kroppspresset vi alle kan ta fle p - s derfor tenkte jeg lufte noen tanker om akkurat dette.

Sommeren 2012 var siste sommeren jeg gikk i bikini uten tenke meg om. Jeg var fornyd med kroppen min som den var og jeg tenkte ikke noe over mellomrommet mellom lrene, eller at jeg skulle ha six pack og sprett rumpe. Jeg koste meg, drakk en brus med bassenget og nt en toblerone og jeg tenkte ikke et sekund p kaloriene i tobleronen og hva jeg mtte gjre for forbrenne denne. Jeg hadde en sunn kroppsvekt og et sunt kroppsbilde.




Dette varte til desember 2012. Jeg s p noen bilder i meg i bikini fra den sommeren og fikk maten i halsen og tenkte "sj fy faen s feit jeg er! Hvordan har jeg gtt rundt snn og likt meg selv? Hva faen?!" og vips s skulle jeg aldri mer bli fornyd med kroppen min. Januar kom og jeg meldte meg selvflgelig inn p et treningssenter. Treningen begynte og jeg fikk et usunt forhold til trening og mat. Jeg trente 5-7 ganger i uken, lp hvertfall 5 km hver dag og spiste alt for lite. Jeg spiste ikke sjokolade, brd, ris, kake, pasta osv. med mindre det var noe veldig, veldig spesielt som hendte.

Det jeg ikke tenkte over der og da, var helsen min. Jeg tenkte ikke at jeg fikk lavt jernlager og migrene fordi jeg sultet meg selv og trente minst 5 ganger i uken. Det eneste jeg tenkte var s lenge jeg orker trene, s bryr jeg meg ikke om jeg fr fravr fra skolen eller sover vekk helgene. Jeg skal bare se p bilder av meg selv i sommer og vre fornyd med kroppen min.

S da kom sommeren 2013 og jeg var s fornyd med kroppen min - jeg hadde jo gtt ned 8-9 kg og hoftebeina mine stakk ut fra magen, kragebeina stakk s langt ut at jeg ikke kunne g med sekk fordi jeg fikk gnagsr og mellomrollet mellom lrene var ingen problem! Folk var misunnelig p kroppen min og jeg elsket det.



For noen dager siden veide jeg meg igjen og ble frst sjokkert over at tallet p vekten viste 51 kg og ikke 41 kg. Jeg ble bokstaveligtalt kvalm og hoppet over sjokoladen den dagen. Igr kveld tok jeg meg selv i grine nr jeg skypet med Mattis fordi jeg hadde blitt "feit". Jeg glemte jo helt huske p at jeg var veldig undervektig da jeg veide 41 og at jeg n spiser en grov skive med egg til frokost - istedenfor en jvla dum kiwi. Ikke minst at treningsrutinene mine har endret seg totalt og at jeg faktisk gjr noe annet enn lpe p den jvla tredemllen hver dag.

Jeg har kanskje ikke den perfekte kroppen denne sommeren og om jeg skulle vrt en modell s hadde jeg vrt plus size. Men jeg kan faktisk si at jeg har et sunt kroppsbilde og ikke minst en sunn helse. Jeg spiser hva kroppen min trenger og jeg holder meg aktiv med trening. Jeg veier meg ikke hver morgen, etterhvert mltid og hver kveld for beregne hva jeg skal spise og hvor mye jeg skal spise. Kanskje jeg ikke passer i strrelse 9 r p barneavdelingen lenger, men hva for et sinnsykt ml er ikke det? Jeg er 18 r og jeg skal ikke passe i klrene som en 9 ring kan!

I r har jeg en sunn kropp, et sunt kroppsbilde og en sunn kroppsvekt. Jeg skal kose meg s masse i bikini i sommer. Spise masse is, chips, sjokolade og vre glad i kroppen min uansett hva - s lenge jeg er sunn. Om du vil kalle meg feit fordi jeg ikke har 10 cm mellom lrene og magen min gr innover s fr du heller gjre det.

Jeg hper dere fr en helt fantastisk sommer og at dere elsker kroppen deres uansett hva! Bedre vre sunn veie 5 kg mer, enn usunn og veie 5 kg for lite

http://sirillheimdal.blogg.no/1432902151_jeg_er_vell_feit_da.html

Lenge leve fotballen! (dh....)




Kjre herlige lesere. Beklager at dere ikke har blitt utsatt for min sutring i den siste tiden. Jeg lover ta igjen det hele n. Jeg er nemlig kraftig irritert, sterkt provosert og mektig lei av fotballens srstilling i det norske samfunnet. Fotballen samler enormt mange mennesker, og er en flott lagidrett. Fotballen fremmer aktivitet hos unge, den pner for lkkevirksomhet, og den kan engasjere lokalsamfunn. Bare se p hvrodan lokalsamfunnet Bergen har dratt seg mer eller mindre hrlse p hodet det siste halve ret. Og det er greit. Fotballen lenge leve for alle disse tingene. Det er tross alt det sport handler om. Men la oss ikke gleme noe veldig viktig, noe som alt for mange glemmer. Fotballen er bare en av mange idretter i lokalsamfunnene. LIkevel ser man en klar tendens til at fotballgrupper enten bryter ut av lokale idrettsgrupper for st som selvstendig gruppe og/eller at fotballen gang p gang p gang prioriteres over andre indretter. Resultatet av dette er at ressurser suges fra andre idretter, bde nr det kommer til plass, treningstider, penger, reklame og mediadekning.

S hva kan dette skyldes? Medlemsantall er selvsagt viktig. En stor gruppe krever flere ressurser og mer plass utfolde seg p. Den grei. Men la oss ikke glemme at det i strst grad er - i svrt mange bygder (Voss, Elverum, Notodden og Hamar blant annet) drives fotball p et lavt niv. Det er snakk om barneidrett. Nr barna blir eldre faller de ofte fra fotballen, slik de ogs gjr i andre idretter. Dette er p ingen mte et unikt problem hos fotballen. I lagidrett kan det derimot vre kritisk, da man er avhenig av et visst antall spillere for ha et lag. Oppover i aldersgruppene er fotballen derfor ikke s veldig dominerende, og det er ofte snakk om at bygda har ett A-lag i de vrige klassene. At fotballen da skal legge beslag p halltid gjennom hele vinteren, legge kunstgress der hvor lpegrupper driver mosjonslp, bygge haller der hvor friidrettsgrupper kaster, stenge av plener og omrder fr kamp slik at volleyball og tennisgrupper ikke kommer til sine treningsarenaer - det synes jeg er utholdbart. Og det er feil. De yngste klassene i fotball trenger overhode ikke en slik spesialbehandling. Der br fokuset ligge p mestring, glede og treningen i seg selv. Kunstgress er ikke en menneskerett, selv ikke for fotballspillere.Og dette ene A-laget, disse 11+ spillerne, trenger p ingen mte mer enn en treningsbane de heller. For det er det som virkelig er leit. Nr det legges kunstgress og bygges haller er arenaer og omrder i svrt mange tilfeller beslaglagt permanent.

Det kan ogs skyldes politisk vilje. Fotballen synes i media, den er stor p landsbasis og det gir selvflgelig ringvirkninger nedover i samfunnet. Kanskje ser ikke politiere at de ved legge kunstgress p begge gressbanene binder opp arealet, gjr det mindre tilgjengelig for lpegrupper, mosjonister, kastere, tilfeldige lkkeorganiserte aktiviteter og bartrening. De ser kanskje bare at de gir fotballen noe fotballen selvflgelig har interesse av reklamere for at de trenger. S viljen er der, og mangelen p innsikt i egen kommune er kanskje ogs der. Dette er jo selvsagt ikke fotballens feil. Selv om det n kanskje gr litt til hodet p dem. Det er da jeg har lyst til nevne en viss sjakkmester, friidrettsutvere med finaleplasser i VM og OL, syklister i verdensklasse, svmmere med EM og VM-medaljer. Og et fotballag som ikke klarer kvalifisere seg til EM, en verdensdel hvor 50% av nasjonene kvalifiserer seg. En verdensdel hvor noen av de resrende 50% innebefatter land som Vatikanet, Andorra og San Marino.

S hva skjer? Jo, bredden i andre idretter faller fra. Kun de som satser, de som ikke har noe i mot dra til andre kommuner og flytte p seg etter tilbud, kun de ender opp med et tilbud. Det sosiale amputeres. Prinsippet om at alle skal kunne delta forsvinner. Og fotballen str igjen som den strste idrettsgruppen i lokalsamfunnet. Og gudene m vite - da er det bare naturlig at man bygger ballbinge p den gamle tennisbanen.

Men hvorfor gjr ikke de andre idrettslagene noe? Hvorfor samler de seg ikke? En samlet tropp str jo som alle vet sterkere stilt. Da kunne de konkurrert mot fotballen om areal og tider. Problemet er ofte at det er s mange ulike idretter med ulike krav, at enkeltkrav faller bort. Hvis ikke alle gruppene str sammen om den gamle tennisbanen - vel, da ser det jo ut som om det kan vre det samme. At tennisen da mister mulighet for drive rekrutering i nrheten av sentrum, mister en bane de driver barnetrening p, og ungdommer mister et sted drive uroganisert trening p, det forsvinner i det store bildet.

Det jeg savner, og som jeg virkelig skulle nske , var at det var mer fokus p andre idretter. P flerbrukshaller og bevaring av flerbruksareal. At det ble vist forstelse for at ogs andre idretter har oppslutning, at de er viktige for lokalmiljet, ungdommer, barn og inbyggernes mulighet til utvikling av egenskaper og interesser. Kanskje vi skal la det vre grus p den gamle fotballbanen - slik at det kan freg ridning der p mandager, kast p tirsdager og fotball p onsdager. For det er fryktelig synd om banen skal st tom alle dager med unntak av onsdag. Dessverre ser det ut som det i mitt lokalsamfunn er viktigere legge til rette for fotballen, enn tenke helhetlig p alle idrettene. Det er viktigere legge til rette med kunstgress, enn at banen skal vre mye i bruk.

I mitt lokalsamfunn er fotballen viktigere enn fokehelsen, valgmulighetene og idrettsglede.
Det er synd. Og det gjr meg fryktelig frustrert.
Til neste r bytter jeg klubb. Jeg tar med meg hovedtrener og ildsjel, og mine to yngre ssken - viktige faktorer for det sosiale miljet, rollemodeller og synlige utvere. Jeg er redd for at det kommer til bli dleggende.

Det fine er jo at fotballen da kan legge gress p sandvolleyballomrdet ogs, slik at de fr mer plass ut over sidelinjene. Og ettersom orienteringsgruppa har ftt nytt mlbanner er det jo bare rimlig at det regner litt p fotballen ogs.

-Gaia

"Hei, jeg heter Anne og jeg er en alkoholiker"

(Dette ligger ann til bli en veldig bra, ekte og sterk blogg, og jeg vil gjerne gi den all den sttten jeg kan. Det var helt tilfeldig at jeg kom over den mens jeg googlet alkoholisme, men den grep meg. Jeg hper s mange osm mulig tar seg en tur innom http://anneso.blogg.no/1427747192_hei_jeg_heter_anne_og.html )

"Hei, jeg heter Anne og jeg er en alkolholiker".
I dag var det frste gang jeg sa disse ordene hyt. Jeg var p mitt frste AA-mte. Jeg har i flere r n nektet for at jeg har et alkoholproblem. Fordi jeg er ung, alle p min alder drikker, ganske mye. Jeg tenkte det var normalt. Men det ble s normalt for meg at jeg drakk sakte men sikkert mer og mer, og oftere og oftere. Fr jeg ble lagt inn p Ryse psyiatrisk sykehus for fire mnd siden, drakk jeg nesten hver dag og alltid til jeg ikke husket noen ting. Dette var for f vekk angsten og fle meg bedre, og det hjalp nesten hver gang. For meg var det bare positivt, men det ble bare mer og mer negativt. Jeg dela for meg selv og alle rundt meg. Jeg mistet kjresten min pga alkohol og min psykiske helse. Noe som var en stor oppvekker for meg. Jeg skjnte i det yeblikket at jeg mtte gjre noe med dette.

Jeg har vert deprimert og hatt angst i tre r n. I disse tre renene har jeg brukt alkohol for komme meg vekk fra det. Det er ikke fr n jeg har skjnt at det bare er en kortvarig lsning. Grunnen til depresjonen startet egentlig nr jeg var 15, jeg ble voldtatt. Jeg stengte den hendelsen helt ute i ca 1 1/2 r. Som om det aldri hadde skjedd. Men nr jeg flyttet for meg selv nr jeg var 16 kom det som en bombe over meg, jeg klarte ikke holde det inne lenger. Og fra da har alt rast sammen. Jeg fikk angst for vre rundt folk, jeg klarte ikke konsentrere meg p skolen eller jobb.

Etter noen mneder endte det med at jeg stengte meg inne i hybelen min. Klarte ikke spise, klarte ikke sove, tenkte for mye, hadde drlig samvittighet, drlig selvtilitt. Og i april 2013 klarte jeg ikke mer og tok overdose av paraset, og havnet p sykhuset. Jeg begynte g til psykolog. Men det var da alkoholinntaket gikk over styr og angsten og depresjonen var vrst.


Det var en kort verson av hvorfor ting er som de er i dag. Jeg jobber hardt med meg selv hver dag n. Noen dager har jeg null hp, andre har jeg litt. Det gr fremover, men det tar lang tid.
Jeg hper jeg fr brukt bloggen til hjelpe andre som sliter psykisk, for det er s alt for mange. Men jeg trenger ogs f ting ut, f ord p hva jeg fler.

Jeg heter Anne, er bare 19 r, er en alkoholiker, og er deprimert og har angst. Men jeg vil bli frisk. For jeg er s lei av og vre syk.

Hentet fra

http://anneso.blogg.no/1427747192_hei_jeg_heter_anne_og.html

...And life has killed the dream


Som veldig mange andre der ute er jeg i en situasjon hvor livet er i endring. Det er p tide finne ut av hva jeg vil, hvem jeg vil vre og hva jeg vil bli. HVa jeg vil studere, hvor jeg vil jobbe, hvem jeg vil pleie kontakt med og hvem jeg ikke nsker ha i livet mitt. Og det er greit. Livet endrer seg, og det er noe av det vakre med livet.

Problemet mitt er p ingen mte knyttet til livet i seg selv. Det er knyttet til hvem jeg er, og hvordan jeg har vokst opp. Jeg hadde en lykkelig barndom, til dels. Jeg hadde, og har, foreldre som elsker meg, og som nsker det beste for meg. Og til tross for perioder med motgang, med usikkerhet og alt det andre som barnerene er fylt med, s har klart meg bra. Samtidig ser jeg jo n at jeg vokste opp tidlig. Tidligere enn andre barn. For meg var ansvar naturlig, og det var naturlig at jeg skulle dra min del og kanskje litt ekstra. Jeg hadde reflektere samtlaer med voksne om liv og dd, p samme mte som jeg kan ha i dag - men jeg var 12. Som 8 ring lekte jeg fremdeles med venner, og jeg hadde stor glede av det. Men jeg utrykte meg nok bedre om vanskelige ting enn mange andre. Jeg var nok i litt strre grad klar over at livet til tider er urettferdig, og at urettferdighet ikke er noe man kan beskytte seg mot. Og det er her - langt om lenge - jeg kommer til poenget.

Jeg har ikke lenger tro p drmmen. Jeg nsker en flott fremtid, kjrlighet, penger og sukse. Lykke, eventyr, glede. Reiser. eg nsker alt det, og kanskje enda litt mer. Og nr jeg var yngre vket jeg virkelig hpe p det ogs. Men, n som jeg kan skape det, s virker det s utrolig fjernt. Eller, ikke abre fjernt, det er urealistisk. For hva er egentlig sjansen for ekte kjrlighet? Bare se p skillsmissestatestikken. Og sukse og flott fremtid? Vel, jeg vet ikke hva vil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare skape det, jeg har ingen plan. Alle rundt meg har det, men jeg vet ikke hva jeg vil. Spontanitet gir minner, ikke fremtid. S her m det faktisk en plan og litt handlekraft til, og jeg vet ikke hvor jeg skal sette inn. S jeg gir litt opp, det er lettere tenke kanskje og en gang eller muligens skal jeg, uten faktisk gjre noe.

Jeg fler meg rett og slett litt knekt. LIvets realiteter er s altfor lett se, alt for lett oppleve. Hvorfor skal jeg vre annerledes en mengden? Selv om jeg flker meg som solen i mitt eget univers, er jeg rlig talt ikke den eneste som har forskt lykke opp gjennom tidene. Eller sukse. Og andre mislykkes ogs.

Den dagen jeg forsto at jeg har sluttet drmme, var kjipere, tristere og litt mindre interessant enn alle dagene fr. Og alle dagene etterp har vrt litt mer meningslse. Derfor vet jeg at jeg m finne igjen troen, drmmen, et sted der ute. Eller kanskje dypt her inne.

En dag skal jeg beynne drmme igjen. Men, det er ogs, forelpig, bare en drm.

Frste gang jeg har sex - bare bli ferdig med det

Som atten r og ukysset jomfru er det vanskelig fle seg sexy, vakker og nsket. Det er vanskelig tillate seg selv tro at noen kan vre tiltrukket av meg, bare for hvordan jeg ser ut. Det er vanskelig ikke fle seg kjedelig og uerfaren, for fakta er: jeg er uerfaren. Jeg har ingen erfaringer i det hele tatt. Jeg har kysset noen p barneskolen - jeg var ganske populr - og s, s ble livet serist. Karakterer, press og et plutselig krav om at alt det uskyldige, alt det som var utforskende og eksperimenterende, det skulle vekk. Vi var plutselig for gamle, og sexualitet ble skummelt, krevende og enda en arena hvor jeg mtte prestere. Og det er synd, for det har antagelig frt til at jeg ikke presterte overhode. Ikke drlig, og ikke bra. Bare, ikke i det hele tatt, fordi jeg ikke turte.




Det kjipe med trekke seg litt tilbake p ungdomsskolen er at man ftt et kjipt stempel. Som kjip. Som usikker, uatraktiv, kjedelig. Det igjen gjr at ingen prver forfre deg, og sel vom du kommer langt med noen, s er det vanskelig komme dit hvor flelser ikke er viktig, fordi folk oppfatter deg som sers, ikke gy. Folk visste at jeg var gy, at jeg var fest og drikke og morro. Men de oppfattet ogs avvisningenesom s altfor fort ble en del av den jeg var - og som derfor har blitt en del av den jeg er.

Jeg skriver ikke dette innlegget for f sympati eller rd. Jeg er klar over mine egne svakheter, og derfor kan jeg klare gjre noe med det. Jeg kan klare ufordre meg selv, og utnytte russetiden slik andre gjr. Utnytte det a tjeg har en arena hvor alt er tillatt, og ingen egentlig bryr seg. Om jeg ender opp med vre jomfru gjennom feiringen er egentlig ikke viktig. N handler det om erfaring og selvtillit. Komme ikontakt med min indre gudinne, eller hva n en det er jeg m i kontakt med. Min egen selvikkerhet kanskje. Min egen sexualitet og sexuelle kraft, definitivt.

Jeg er klar over at bibelen og koranen foreleser om viktigheten, og verdien, av vente. Men jeg vil ikek det. Jeg vil ikke fle meg unormal. Jeg vil vite hva jeg tenner p og hva jeg liker. Jeg vil kunne gi av meg selv uten mtte tenke at dette er alt. Dette er den ene, n m alt vre perfekt. Fordi det ikke trenge r vre det.

Vi lever i et samfunn hvor frihet er viktig. Det gir ogs friheten til et fritt sexualliv.

Det nsker jeg.

Jeg skulle nske jeg bare ble ferdig med den frste gangen, slik at jeg ikke hadde det hengende over meg. Slik at jeg ikke var den uerfarne, den kjedelige og usikre. Slik at nr venninnene mine snakker om hvordan det og det var, s kan jeg ogs dele mine erfaringer. Jeg vil vre en del av samfunnet. Og det samfunnet, det livet, jeg nsker vre en del av, det krever mer enn det jeg har n. Det krever at jeg er den jeg vil vre fullt ut. Men jeg er redd. Jeg hang etter og har aldri klart ta igjen alt det tapte.det er s sinnsvakt frustrerende. S utrolig deprimerende. Det er byrde til alt det andre, og det krever s vanvittig mye av meg.

S n oppfordrer jeg alle der ute: Ikke ta ting s hytidelig. Ting er ikke s viktig. Ikke la sjanser g fra deg.

Ikke ha det s travelt meg vokse opp at du gr glipp av den perioden man skaffer erfaring. Den perioden man modnes og vokser inn i seg selv.

Det gjorde jeg, og n angrer jeg.

- Anonym

PS: Denne var send ttil meg p mail. Tusen takk til perosnen som har sendt den til meg, som takk har eg sendt deg en liten gave :). Du setter ord p flelser du umulig kan vre alene om.

Jeg er s lei av psykologer

Jeg er s lei av velmenende psykologer som mener at sjenanse og skam henger sammen.

Jeg er s lei av psykologer som dmmer og setter diagnoser ut fra en times samtale hver tredje uke, og basert p begrensede mengder lest teori.

Jeg er s lei av at grensene p hva som er normalt bare blir mindre og mindre for hvert r som gr.

Jeg er s lei av at mange alvorlige diagnoser er relative, og at hvis du har et forblst selvbilde i dagens samfunn, s blir det stemplet som normalt, kontra hva det var fr i tiden.

I gamle dager var narsissisme en alvorlig personlighetsforstyrrelse, og mtte kureres deretter. N er derimot ydmykhet og sjenanse blitt en diagnose i stedet. Disse menneskelige egenskapene som fr var positive og ble sett p som normal hflighet, kalles i dag sosial angst?

I tillegg tjener legemiddelindustrien seg sterkere og sterkere p at psykologer og psykiatere finner opp nye bser sette mennesket i. Mye av det som skjer i samfunnet, henger sammen, og mennesker er nok ikke s ulike dyr som noen skal ha det til.

Hierarkiet str sterkt, selv om noen mennesker grunnleggende vil hjelpe andre til f et bedre liv.

Sprsmlet er bare om psykiske diagnoser er veien dit? Jeg er s lei av se folk bli sykere etter ha ftt en psykisk diagnose. Diagnosen blir for dem en slags selvoppfyllende profeti.

Inkognito (19)

Opprinnelig publisert p aftenpostens hjemmeside

Past of Miss Shy


Store deler av ungdomsskolen var jeg fryktelig sjenert. Jeg mener -virkelig, virkelig, sjenert. Jeg ville helst ikke ha oppmerksomhet, ville aller helst oversees i strst mulig grad. Eller, egentlig ville jeg vel annerkjennes for alt det overfladiske, men jeg ville nok ikke gjre den jobben det kreves av unge mennesker for utvikle og utfordre seg selv.Jeg var som en liten prinsesse. Jeg nsket at folk skulle snakke om hvor vakker jeg var, at de skulle komme bort til meg og varte meg opp - og at jeg skulle si alle de enkle tingene, vre meg selv, og at det skulle vre nok. Jeg har jo i ettertid forsttt at jeg da bare virket sjenert (noe jeg jo ogs var), kjedelig og gr, og at det skremte folkene jeg var interessert i vekk.

Jeg husker s mange ganger hvor jeg ikke klarte si det jeg ville si, hvor jeg kunne kjenne rdmen spre seg i ansiktet raskt og ndelst nr det passet osm drligst. Og vi snakker virkelig rdme, en dyp, rd farge som var umulig kjule i mitt vinterbleke, norskbleke, ungdomsbleke ansikt. Tomatrd med et hint av lilla. En rdme som fremdeles kan komme i en pinlig situasjon, og som da ogs drar med seg s altfor, altfor mange minner.

Jeg husker frste gang jeg skulle flrte nonchelant med en fyr jeg virkelig var ddsforelsket i. Situasjonen var vel egentlig ille nok, hadde ikke brennrdmen avslrt alle flelsene mine. Som et trafikklys. S selv om jeg sa de riktige tingene, og selv om jeg egentlig ikke var flau, ble jeg det. Rett og slett fordi jeg visste jeg ikke ville rdme, visste at jeg gjorde det, og visste at det sendte noen signaler jeg helst ikke ville sende.

Takke seg til de mrke rommene og diskoene som kom senere. I mrket kan man nemlig ikke rdme. Det reddet antagelig ungdomstiden min.

Princess diaries var en redning for meg. For det var slik jeg ville at livet mitt skulle bli, at jeg plutselig ble vakker og alle ble interessert i meg. Men er det ikke det alle nsker?

S n er vel sprsmlet om jeg fremdeles er s sjenert. Svaret er ja. Men jeg er ogs mer selvsikker. Det var en prossess jeg helst skulle ha sluppet. Det er en prossess som egentlig ikke har gitt meg noe mer en noen veldig begivenhetslse ungdomsr. Jeg mistet de rene hvor man gjr dumme ting, hvor man sier gale ting, er p hjemme alene fester og flrter med fremmede uten at noen forventer at du har erfaring. Nr vennenene mine opplevde sitt frste kyss, var jeg fremdeles ukysset. Og la oss bare si det med en gang: reguleringen hjalp ikke akkurat p selvtilliten.

Hva med dere? Har dere noen gang vrt s sjenerte?

I wanna be a star




En ting jeg er overbevist om at ville ha gjort livet mitt maaange hakk lettere, er at jeg hadde hatt et supertalent. Alts, vrt sinnsykt flink til synge eller lpe eller danse. Eller kanskje bare vre utrolig god p huske rstall eller regne matte, det er egentlig ikke s farlig. Jeg bare tror det hadde vrt s mye lettere om jeg hadde hatt en eller annen form for talent.

Jeg fr til mye. Som jeg har skrevet fr, s har skole og livet i seg selv de fleste gangene gtt relativt lett for meg. S jeg er heldig. Men det er ikke det jeg snakker om, jeg snakker ikke om det vre flink i mye. Jeg skulle nske at jeg rett og slett var uovertruffent flink i noe. Best. S nr alle de unge, hpefulle snakker om at de vil bli skuespillere eller modeller eller ett eller annet snt, s forstr jeg dem virkelig. For jeg vil ogs opp og frem, og hylles for mitt store talent. Som jeg ikke har.

Nr jeg ser tilbake p ungdomsskolen, ser jeg jo at det var svrt f som hadde ett eller annet form for megatalent. De aller frreste av oss er en Martin dergaard eller Jennifer Lawrence, og det skal jeg klare akseptere. (Greit da, jeg skulle veldig gjerne ikke akseptert det, men det er vel fakta.)

Men kanskje det ikke er snn at vi ikke har talentet i oss, kanskje vi bare ikke har funnet det. Kanskje vi ikke har utviklet det, og gr glipp av hva vi virkelig kunne ha blitt? Tenk om jeg, fordi jeg ikke har prvd fektng eller turn, gr glipp av olympiske medaljer? Tenk om jeg har et latent talent for blomsteroppsetting eller kuhold som jeg aldri kommer til finne ut av, fordi jeg ikke har prvd? Tenk om jeg da bygger livet mitt p mange halvgode premisser, uten oppn det jeg virkelig kunne, uten oppn eller utvikle meg selv p de dypeste plan. Tenk om jeg gr glipp av en eller annen form for lykke som p forhnd, kanskje guddommelig, var tiltenkt meg?

Creepy...

Hva tror dere? Har dere noe supertalent, eller er dere glade for at dere ikke har det?

Love, Gaia

Im the DUFF

Det er et ordtak som sier at "Alle stygge jenter har en pen venninnne". Vel, nr du har noen smellvakre venninnner er det ganske klart hvem du er i det ordtaket. Selv om vennene mine er fantastiske mennesker, virkelig, er dette noe jeg har flt litt p i den senere tid. Mens jeg selv er den som til tider har uren hud, som ikke har den mest sensuelle munnen, de vakreste ynene eller som kan slenge p meg hva som helst, ettersom en del farger fr meg til se syk ut, s har ren, myk hud, vakre trekk og alltid perfekt hr. Men det er greit. Jeg vet jo at vennene mine har komplekser for smting, de ogs. Det hindrer meg likevel ikke i fle meg som gjengens DUFF

DUFF - Designated Ugly Fat Friend. (For all del, jeg vet jeg er over gjennomsnittelig pen, og jeg er definitvt ikke feit. Ikke s tynn som jeg skulle nske, men likevel.) Snn fler jeg meg innimellom. Det var derfor nesten skummelt nr jeg s trailern til filmen The Duff. Jeg tror den blir superbra. Jeg tror folk kommer til kjenne seg igjen. Det gjr i hvertfall jeg!


Men tilbake til livet generelt, og venner spesielt. Jeg vet at venninnene mine har komplekser for ting. Jeg vet at de ikke er perfekte mennekser. Men jeg har ogs yne i hodet, og jeg vet at de er regne som vakrere enn meg. Og det suger. For jeg vet at det alltid vil vre en konkurranse der som jeg vil tape. Og jeg hater tape. Jeg hater fle meg misslykket. Alle vil jo vre den vakre prinsessen, den folk snur seg etter. Alene er jeg det. Men har jeg med meg vennenne mine vet jeg at jeg ikke er det. Jeg vil ikke ha det snn, ikke nr det kommer til vennene mine, for jeg er fryktelig glad i dem. Jeg skulle nske jeg kunne skru det av, men fakta er at det kan jeg ikke.

Jeg er ung, og jeg vil ha oppmerksomhet. rlig talt, jeg vil vre den folk fantaserer om. Jeg vil vre den de begjrer, kurtiserer, flrter med. Jeg vil vre den de vil ha, ikke ndvendigvis fordi de kjenner meg, men fordi de liker det de ser. Grusomt? Ja. Billig? Definitivt. Men det er n en gnag slik jeg fler det. Jeg er ung. Og jeg tror nok mange der ute fler det p samme mte. Jeg hper jeg ikke er alene om kjenne p frustrajsjonen over at venninnen din, hun du er s fryktelig glad i, hun har dette. Faen, hun har kjrste, og likevel tiltrekker hun seg folk som en stor, synlig magnet. Eller gull under et gullrushet. Og sannheten er at jeg da fler meg som en ubrukelig grstein.

Som menneske er jeg overfladisk, rgjerrig og misunnelig.

Hva med dere? Kjente du DUFFen eller var du DUFFen?

Looking for Don Juan




Valentines Day er vel oversttt (det er rett og slett drgende kjipt vre single p en snn dag), og, i r som i fjor, sitter jeg igjen med et brennende nske om ekte kjrlighet. Alts ikke ungdomsskolens pubertale nysgjerrighet eller videregendes trygge forhold, men rett og slett den type kjrlighet som brenner et sted bak i magen og som ikke kan navnsettes utelukkende med begjr, fylla eller nysgjerrig fasinasjon. En snn kjrlighet som vi leser om i bkene, som fr tusenvis av kvinner til smuglese Fifty Shades og ungpikehjerter til banke litt ekstra hardt nr Edward Cullen bedyrer Bella at han elsker henne. Og for all del, jeg tar gjerne Damon Salvatore.

Rett og slett fordi vi snakker kjrlighet som folk er villige til d for. Som de m kjempe sammen om, mte motgang, trosse alle odds og overkomme et hvert hinder for f lov til ivareta. For kunne vre sammen. Fordi de elsker hverandre, og vet at de hrer sammen, bare de to. Det er snn kjrlighet jeg vil ha. Jeg vil at noen skal kjempe for meg. For oss. Jeg vil at de skal vre villige til ofre alt for min lykke - og jeg vil at jeg skal vre villig til gjre det samme. Jeg vil at han skal trosse onde krefter, g gjennom ild og kurtisere meg helt latterlig mye - fordi han elsker meg. Og jeg vil at det skal gjre meg lykkelig, at det skal gjre meg litt helere og litt mer trygg p min egen plass i universet. Faen heller, jeg vil rett og slett vre noens frste prioritet, store kjrlighet og strste drm. Jeg vil at det vkne opp ved noen side skal vre vakkert nok til at all den motgangen livet byr p blir mindre pressende, fordi jeg jo tross alt har funnet det ene som er viktig for meg holde p.

Ja, jeg vil ha alt det Hollywood prver selge meg. Og jeg vil aller helst ha det n, med en gang.

Med andre ord trenger jeg antageligvis skrive meg selv inn i en klissete dameroman. Den hadde antagelig solgt som hakka mkk, for jeg kan umulig vre den eneste som fler det p denne mten. '

Det trenger egentlig ikke vre s veldig ekte heller. En skikkelig fireukers romanse holde egentlig masse, for det elske noen s dypt virker uendelig slitsomt. Derfor,

Kjre, kjre Don Juan. Neste gang Cupido skal skyte en pil, kan ikke du srge for st litt snn lagelig til? Eller kanskje du kan dytte litt spenning og farer ispedd en dose romantikk i denne retningen?

Dere der ute, har dere opplevd den store kjrligheten? Og tror dere at den finnes der ute?

Choices means locking doors

Jeg er s vanvittig heldig. Jeg bor i et av verdens rikeste land. Foreldrene mine har godt rd, penger nok til kunne betale meg litt ekstra i ukelnn, betale ferier og klr jeg strengt tatt ikke trenger. Sminke, sportsutstyr og et fint hus. Jeg har familie som er glad i meg. Jeg gjr det godt i idrett. For ikke snakke om p skolen. Snittet mitt er langt over gjennomsnittet, og jeg er fullt klar over at det arbeidet jeg har lagt ned ikke er i nrheten av hva andre har lagt ned. S jo, jeg er heldig. Jvlig heldig. Jeg har det rett og slett s vanvittig godt at det er pinlig frustrerende ikke klare bygge mitt eget liv. Jeg mener - jeg vet ikke hva jeg vil studere. Jeg vet ikke hva jeg vil ha, hva jeg verdsetter. Jeg vet ikke hvor eller hvordan eller hva. Jeg er en skolevinner, en med utseendet i mitt favr, en med stabil bakgrunn og mange stttespillere - og jeg vet ikke hva jeg vil.

Jeg har virkelig prvd alt. Rdgivere, tester, tenking, reiser, jobbing, snakket med ulike mennesker, stoppet folk nrmest p gaten. Og vet dere hva det virkelig frustrerende er? Jo, at de aller fleste - gang p gang - oppriktig bekymret innprenter i meg at jeg m gjre det jeg har lyst til. "Bare gjr det du har lyst til," "Ikke la andre pvirke deg". Jeg m nesten bare le inni meg. Eller LOLe hardt inni meg, som en venninne av meg ville sagt. Det hadde nemligvrt lett nok bare gjre det jeg har lyst til, alts. Om jeg hadde visst hva jeg ville. Som, frustrerende nok er grunnen til at jeg spr. Men akkurat n, mens desperasjonen stiger, s er det faktisk lettest lytte til andre.

Mitt strste problem er nok det at jeg ikke brenner for noe. Jeg har ikke noen hjertesak, selv om jeg vet at det er viktig for meg gjre noe jeg opplever som meningsfylt. Jeg vet ikke hva jeg vil kjempe for, men jeg vet at jeg vil vre med kjempe. Jeg vil lide og bl sammen med de andre, fordi jeg da vet at jeg gjr noe som betyr noe i den store sammenhengen. Eller den lille, det er rlig talt det samme. S lenge det det betyr noe for noen, s vet jeg at det vil bety noe for meg ogs.

Jeg vil virkelig utrette en forskjell, men jeg vet ikke hvordan. Aller helst vil jeg nok redde verden.

Det jeg nok er mest redd for er miste muligheter. lukke drer. Jeg valgte studiespesialisering for holde alle muligheter pne. Snekker hadde jeg ikke anlegg for bli dessverre, hvis ikke ville yrkesfag i vertfall ha geleidet meg fremover, og etterlatt meg med en nyttig utdannelse. Jeg kunne grunnlagt snekkere uten grenser og bygget opp verden murstein for murstein. Men snn blir det n alts ikke. I stedet valgte realfag p skolen, slik at jeg ikke skulle binde meg til noe. Jeg var redd for vre en underyter, jeg var redd for lukke drer. Jeg var redd for ombestemme meg. Men rlig talt, jeg ser jo n at jeg aldri virkelig bestemte meg. Og n sitter jeg midt i herligheten. Jeg kan g realfag, og bruke et r p ingenirstudier. Men jeg er ikke egentlig s interessert i matte. Det er vel sikkert givende arbeid, men et r er lang tid bare for prve noe.

Og tenk om det er feil? Tenk om jeg mister et r av livet mitt for gjre noe jeg ikke liker? I trd med hele min generasjon har jeg nemlig skrekkelig drlig tid. Jeg vil n toppen, og jeg vil klatre fort. Verden er tross alt et jvlig sted, og jeg vil oppn noe n. Snart. Aller helst med en gang.

S derfor spr jeg dere, hva har dere gjort? Hvordan fant dere frem til hva dere ville? Og hva vil dere?

- Gaia

Jeg blir aldri bra nok

Dette er vinnerbidraget i skrivekonkurransen Si ;D arrangerer i samarbeid med Mental Helse.

Jeg er sliten. Jeg er nemlig hun som leser til prver til hun kaster opp. Hun som rekker bde lange skoledager, trening, jobb og sosialisering fr dgnet er omme. Hun som alltid tilsynelatende er blid, og som poster bilder av sitt tilsynelatende perfekte liv p Instagram.Jeg er hun som mler seg selv i speilet hver morgen og kveld. Hun med feil ingen andre ser. Jeg er hun som grt selv nr jeg fikk seksere p skolen, fordi det alltid var noe som kunne bli bedre.

Jeg er hun ? en av mange ? som uansett hvor hard hun prver, aldri kan bli perfekt.

Da jeg gikk i 9. klasse fikk vi i oppgave skrive en tekst om sjalusi. Jeg tar meg selv ofte i lese teksten om igjen, fortsatt. Ordene jeg skrev som fjortenring skremmer meg:

"Jeg er sjalu p dem med ddelig kreft og p fattige barn i Afrika. Misforst meg rett, sykdom og urettferdighet er grusomt. Men de kreftsyke vet at de skal d. De trenger ikke prestere. De kan bare leve. Og de uten noen ting virker s glade for alt. Hvorfor kan ikke jeg ogs vre s lykkelig? Hvorfor kan ikke jeg ogs bare f lov til leve?"

Nr en fjorten r gammel jente er s psykisk utmattet at hun gr s langt som skrive slike ting, er det noe fundamentalt galt. Ikke bare med hennes egen tankegang, men ogs med samfunnet som har ftt henne til tenke og fle slik.

Jeg husker meg selv ligge anspent i sengen hver kveld. De trevte kinnene nr klokken bikket 02:00, og jeg fremdeles flte at jeg ikke hadde lest nok. Bakken som forsvant under bena mine nr jeg "bare" hadde lpt en mil. Kjolen i strrelse 36 som "burde" vrt en 34. Min frustrerte mor som desperat prvde overbevise meg om at jeg er bra nok, og det desperate skriket hun fikk i retur fordi hun "ikke forsto". Er det virkelig slik det skal vre?

Jeg er ikke alene. Jeg har venner som kaster opp lunsjen sin. Venner som kutter dype sr i lr og armer, i ren desperasjon fordi de ikke vet hva annet de skal gjre. Venner som drikker seg dddrukne hver helg fordi de trenger rmme fra virkeligheten. Gutter som jenter.

For det er feil si at dette prestasjonshelvete vi som samfunn pfrer hverandre kun angr jenter. De gjr det ikke for oppmerksomhetens skyld, men oppmerksomheten burde rettes mot disse nr noe skjer. Varsellampene burde ringe, og vi burde reagere. Det er ikke nok med en time hos helsesster. Utenfor dren str samfunnet ventende, klar til dmme, kategorisere og slenge dritt s fort timen er over. Og vi er like jvlige, hele gjengen.

Jeg ser tilbake og tenker at jeg har kommet lenger. Min egen selvtillit steg nr jeg lrte meg gi litt mer blaffen. Men jeg er fremdeles ikke bra nok, og det gjr vondt. I sommer fikk jeg et nytt slag da jeg skte p universitetet. Jeg hadde en drm, og har hele veien ftt prentet inn i at jeg kan bli hva jeg vil. Og ja, jeg kan det. Jeg m bare bli perfekt frst.

Jeg syns synd p generasjonene som har disse rene i vente

Snittet p linjen jeg nsket g var over fem. Men uansett hvor mye jeg forskte, klarte jeg aldri n sekserkravet til sekstimeteren i gymmen. Jeg leste tyskgloser til neseblodet rant, men ble vrende igjen p fireren. Jeg var, og er fremdeles ikke bra nok. Universitetet nikket bekreftende. "Beklager, du har ikke ftt nsket studieplass."Hva mine atletiske ferdigheter eller tyskuttalelsen min har si for dette studiet vet jeg fremdeles ikke. Alt jeg vet, var at jeg ikke var bra nok.

Er det dette vi vil at barna vre skal g igjennom? Er det ikke institusjonene som skal motivere, hjelpe og tilrettelegge slik at barn blir best mulig rustet til ta del i samfunnet? Er det ikke de som skal tilkalle sttteapparater nr fjortenringen foreller at hun ikke orker mer? Har jeg misforsttt? Etter tretten r p skole sitter jeg igjen med mange fantastiske minner og venner jeg aldri ville vrt foruten, men ogs med flelsen av ikke ha utrettet noe.

Min strste prestasjon i livet s langt, har vrt overleve tretten r med trer og frustrasjon. Jeg er s glad for at de er oversttt.

Jeg syns synd p generasjonene som har disse rene i vente, og jeg klarer ikke fatte og begripe at den eldre generasjonen ikke allerede har gjort noe med det. Vi har snakket nok. Det er p tide handle. Vi har tatt det frste skrittet, la oss g strake veien frem mot ml n.

Skrevet av jente (19)

Publisert p

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-blir-aldri-bra-nok-7737685.html

vre best

vre best betyr at du er den frste alle kommer til etter prven og den siste de kommer til fr den starter.

vre best betyr at alle spr og graver etter hvilken karakter du fikk.

vre best betyr at folk tror du ikke blir fornyd med en femmer.

vre best betyr at du blir brukt som ordbok.

vre best betyr at folk ber deg komme over i mattetimene for forklare noe.

vre best betyr at lrerne lar dem gjre det.

vre best betyr at du blir gal av mtte hre p lrerne g gjennom samme setning seks ganger.

vre best betyr at det er en sjeldenhet at du fr annen tilbakemelding enn fortsett slik.

vre best betyr at skolesystemet vanligvis setter dine behov sist.

vre best betyr at du kan ikke si hva du fikk p prven med mindre noen spr, fordi det virker som at du skryter.

vre best betyr at nr du sier jeg vet ikke, s mener du det ikke egentlig. Du vil bare slippe svare p sprsmlet.

vre best betyr at folk tror du er sur nr du ikke vil svare.

vre best betyr at alle vil samarbeide med deg, helt til du blir sur og kjefter p dem.

vre best betyr at det er forventet at du tar den vanskeligste delen i samarbeidsoppgaver.

vre best betyr at nesten ingen gratulerer deg nr du er fornyd.

vre best betyr at selv dine beste venner godter seg nr de fr bedre resultat enn deg.

Skrevet av Ida (15)

publisert p

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/A-vare-best-7900951.html

Om bloggen

Vi bor i verdens beste land. Fuck det. Livet kan likevel vre vanskelig, og vi har rett til ha det tft. Det er p tide at vi legger vekk motehysteriet og hever oss over presset. Kutter ned p pengeforbruket, senker skuldrene og kanksje til og med avstr fra Canada Goose jakken. Og det er p tide at vi erkjenner at det er en grunn til at vi ikke gjr det.

Med andre ord: Det er p tide at vi setter ord p livet slik det faktisk er, og ikke slik vi hadde hpet det skulle vre. Det er p tide med The Real Thing!

Mitt navn er Gaia. Kdder, men det er det navnet jeg kommer til bruke her inne. Navnet p den lunefulle, nesten smonde moder jord fra gresk mytologi gr som hnd i hanske med mitt til tider selvdestruktive liv og ubegrensede antall muligheter. I virkeligheten har jeg, under mitt eget navn, i lengre tid vrt blogger her p blogg.no. Per dags dato er faktisk min andre blogg p top 100 listen. Jeg overlater til dere spekulere.

I vertfall, tilbake til bloggen. Dette er en temablogg, hvor mlet er f frem livet slik vi undom virkelig opplever det. Alle som nsker publisere innlegg p bloggen kan gjre det, jeg legger da ved en link til skribentens blogg/eventuelt underskriver jeg med anonymus om skribenten nsker det. Innlegg kan sendes p mail til
mikkimakkia@hotmail.com

Parallelt med dette kommer jeg til blogge litt selv, slik livet mitt virkelig er. Prve fortelle litt om hva som foregr i hodet p meg, hvordan tingenes tilstand er bak fasaden. Og er det ikke ironisk at jeg m ha en anonym bogg for det? Vel, jo. Men i likhet med s mange andre der ute fler jeg meg til tider fryktelig liten, og fryktelig utsatt. Og svak. Og akkurat n er jeg rett og slett ikke klar for full rlighet, dybde og penhet. Ikke offentlig, ikke slik at alle dere kan koble et navn og et ansikt til disse tankene.

Men jeg tror vi alle trenger se at vi ikke er alene. Og kanskje, om ikke lenge eller om veldig lenge, vi fr se, s klarer jeg vre litt mer pen om livet bak sminken og polaroidkameraet. Eller speilrefleksen, velg selv. Uansett vil det bli med sttten fra alle dere <3 <3

-Gaia

Les mer i arkivet Juni 2015 Mai 2015 April 2015
hits