19 år og jomfru - HVA FEILER DET DEG?!

 

(Innleget er oprinnelig publisert på http://ivocaprino.blogg.no/1409668525_19_r_og_jomfru__hva_f.html)

Okei, la meg nå forklare. Prøve i hvert fall.

Vi lever i en forskrudd verden. En verden som forventer vanvittig mye av oss mennesker: vi skal se ut som plastikk, ha pupper av plastikk og eie alle verdens Apple-produkter. Skolematen skal være fargerik, og grønnsakene skal gjerne være formet til et vakkert landskap oppå den svette osten. For ikke å glemme familiens inntekter og barnas intelligens! Vi skal hele tiden prøve å oppnå en tilstedeværelse som visstnok er PERFEKT. Mange av oss vil aldri føle at vi får, er eller har nok. Enten det er utseende, likes, karriere, familierelasjoner, venner eller materialistiske eiendeler. Svært få som lever i et moderne samfunn vil si: jeg er fornøyd med livet. Nok om det, dere skjønner poenget mitt: verden er forskrudd.

Konsekvensene derimot, de er mange. Overalt, og da mener jeg overalt: reklame, plakater, filmer, serier, Instagram, Facebook, aviser, magasiner bøker. Her prøver avsenderen å skape et bilde av hva sex er. Javel? tenker du kanskje. Hvorfor gjør kristne en så big deal ut av alt dette med sex? Jo, fordi dette er en BIG DEAL! Det er ikke noe mer intimt du kan gjøre med et annet menneske. Og på grunn av at dette er den største handlingen man kan gjøre med en annen person, betyr det også at dette kan såre oss enormt. På grunn av at Gud skapte sex som et bindemiddel mellom to mennesker som skulle leve i fellesskap med hverandre et helt liv (!), vil mange av oss føle oss såret fordi vi har gitt noe av oss selv vi ikke kan ta tilbake. Sex er mer enn bare følelser. Bibelen sier at to mennesker som har sex blir én kropp. Og dette skjer selv om man ikke har noe kjærlighetsforhold til den man har sex med. Okei, dette syns jeg også er litt vanskelig å skjønne. Men jeg kan forklare det ved at det oppstår en slags dyp kobling, skjønner? Enten vi vil eller ikke, blir vi utrolig sterkt knyttet til den personen vi ligger med. Fantastisk med tanke på et livslangt ekteskap! - men, ikke så fantastisk hvis du helst ikke vil ha noe med denne personen å gjøre. Vi trenger rett og slett å frigjøre oss fra den dype koblingen som har blitt mellom oss og den vi har hatt sex med. Det er simpelt, og enkelt: be om tilgivelse, og be om at de usynlige båndene som knytter oss til andre personen blir brutt.

Utenom meg, er ingen av oss er perfekte. Neida, tulla. Jeg er med i ikke-perfekt-gjengen jeg og. Til om med nesten-perfekte IVO (haha, skal slutte) begår vi feil hver bidige dag. Det siste vi skal gjøre er å skamme oss over ting vi har gjort. Jesus har nemlig tatt på seg all skyld, synd og skam. WOHO! Det er herlig å kalle seg et Guds barn, hæ?

 Men folkens, jeg er på ingen måte noen sex-guru, og flere vil kanskje tenke: - Hvordan kan hu uttale seg om dette temaet når hun er jomfru? Eller som flere i dagens samfunn vil si: "Uerfaren."

Unnskyld meg, jeg vet ikke med deg, men jeg er Jesu etterfølger, og min himmelske pappa skapte faktisk sex. Hans første befaling til menneskene var: "Vær fruktbare og bli mange." (1.Mos 1:28) Gud digger sex, og sier JA! til sex. Dette sier jeg ikke for å være klein, men det er tross alt en livgivende kjærelighetsgave til oss mennesker, og er en sterk kommunikasjon av kjærlighet, glede, omsorg, nærhet, verdi og gir både spenning og nytelse i forholdet. Jeg ønsker å vente med sex til jeg er gift. Ikke fordi jeg MÅ, men fordi Gud sier at vi skal vente. Han sier ikke det for å være kjedelig og kjip, men fordi han er vår perfekte pappa! Han vil bare det beste for oss, han ELSKER oss, og derfor vet han også hva som er best og hva som er tryggest for oss J

- Men IVO, har ikke du kjæreste? Jo, det stemmer! Og jeg er utrolig heldig og takknemlig som har fått en kjæreste med de samme verdiene som meg, og som respekterer meg for den jeg er. Vi har valgt å sette grenser, og vente med sex før ekteskapet. Sykt kleint at du sier det her. Ja, jeg er nok en person som deler litt for mye i blant. Men det gjør jeg kun for at jeg ønsker å være et forbilde for andre som er i den samme situasjonen som meg. For det er nemlig ikke lett J Men én ting skal være sikkert: det er vakkert og verdt å vente!

Ikke tenk på hva internett forteller deg, vennene dine på skolen eller helsesøster. Tenk på hva som er best for DEG, og den du én dag skal gifte deg med. Og hvis du allerede har gått på en smell, eller to, eller hundre, så kan du be om tilgivelse. Og Jesus vil ta all din synd og all din skam på seg, slik at du kan leve i renhet og frihet - sammen med Han, og din partner.

Så nei, det feiler meg ingen verdens ting. Det er faktisk ingen mennesker på jorda det feiler noe med. Det handler om hvilke valg vi ønsker å ta, og hvilke valg som faktisk er de rette.

 

Det er fullt lov til å være uenig, vi er tross alt skapt med en fri vilje.

Så, hva tenker du om dette? Legg gjerne igjen en kommentar!  J J J 

 

Jeg er vell feit da

(Saken er oprinnelig publisert 29.05.2015 på http://sirillheimdal.blogg.no/1432902151_jeg_er_vell_feit_da.html. Jeg anbefaler dere alle sammen å stikke innom, hun skriver veldig nært og ekte)

 

Hei, mine søte lesere

De siste dagene har jeg lagt merke til at det har blitt mer og mer oppmerksomhet rundt kroppspresset vi alle kan ta å føle på - så derfor tenkte jeg å lufte noen tanker om akkurat dette. 

Sommeren 2012 var siste sommeren jeg gikk i bikini uten å tenke meg om. Jeg var fornøyd med kroppen min som den var og jeg tenkte ikke noe over mellomrommet mellom lårene, eller at jeg skulle ha six pack og sprett rumpe. Jeg koste meg, drakk en brus med bassenget og nøt en toblerone og jeg tenkte ikke et sekund på kaloriene i tobleronen og hva jeg måtte gjøre for å forbrenne denne. Jeg hadde en sunn kroppsvekt og  et sunt kroppsbilde. 




Dette varte til desember 2012. Jeg så på noen bilder i meg i bikini fra den sommeren og fikk maten i halsen og tenkte "æsj fy faen så feit jeg er! Hvordan har jeg gått rundt sånn og likt meg selv? Hva faen?!" og vips så skulle jeg aldri mer bli fornøyd med kroppen min. Januar kom og jeg meldte meg selvfølgelig inn på et treningssenter. Treningen begynte og jeg fikk et usunt forhold til trening og mat. Jeg trente 5-7 ganger i uken, løp hvertfall 5 km hver dag og spiste alt for lite. Jeg spiste ikke sjokolade, brød, ris, kake, pasta osv. med mindre det var noe veldig, veldig spesielt som hendte. 

Det jeg ikke tenkte over der og da, var helsen min. Jeg tenkte ikke at jeg fikk lavt jernlager og migrene fordi jeg sultet meg selv og trente minst 5 ganger i uken. Det eneste jeg tenkte var så lenge jeg orker å trene, så bryr jeg meg ikke om jeg får fravær fra skolen eller sover vekk helgene. Jeg skal bare se på bilder av meg selv i sommer og være fornøyd med kroppen min.

Så da kom sommeren 2013 og jeg var så fornøyd med kroppen min - jeg hadde jo gått ned 8-9 kg og hoftebeina mine stakk ut fra magen, kragebeina stakk så langt ut at jeg ikke kunne gå med sekk fordi jeg fikk gnagsår og mellomrollet mellom lårene var ingen problem! Folk var misunnelig på kroppen min og jeg elsket det.



 

For noen dager siden veide jeg meg igjen og ble først sjokkert over at tallet på vekten viste 51 kg og ikke 41 kg. Jeg ble bokstaveligtalt kvalm og hoppet over sjokoladen den dagen. Igår kveld tok jeg meg selv i å grine når jeg skypet med Mattis fordi jeg hadde blitt "feit". Jeg glemte jo helt å huske på at jeg var veldig undervektig da jeg veide 41 og at jeg nå spiser en grov skive med egg til frokost - istedenfor en jævla dum kiwi. Ikke minst at treningsrutinene mine har endret seg totalt og at jeg faktisk gjør noe annet enn å løpe på den jævla tredemøllen hver dag. 

Jeg har kanskje ikke den perfekte kroppen denne sommeren og om jeg skulle vært en modell så hadde jeg vært plus size. Men jeg kan faktisk si at jeg har et sunt kroppsbilde og ikke minst en sunn helse. Jeg spiser hva kroppen min trenger og jeg holder meg aktiv med trening. Jeg veier meg ikke hver morgen, etterhvert måltid og hver kveld for å beregne hva jeg skal spise og hvor mye jeg skal spise. Kanskje jeg ikke passer i størrelse 9 år på barneavdelingen lenger, men hva for et sinnsykt mål er ikke det? Jeg er 18 år og jeg skal ikke passe i klærene som en 9 åring kan! 

I år har jeg en sunn kropp, et sunt kroppsbilde og en sunn kroppsvekt. Jeg skal kose meg så masse i bikini i sommer. Spise masse is, chips, sjokolade og være glad i kroppen min uansett hva - så lenge jeg er sunn. Om du vil kalle meg feit fordi jeg ikke har 10 cm mellom lårene og magen min går innover så får du heller gjøre det.

Jeg håper dere får en helt fantastisk sommer og at dere elsker kroppen deres uansett hva! Bedre å være sunn å veie 5 kg mer, enn usunn og veie 5 kg for lite

http://sirillheimdal.blogg.no/1432902151_jeg_er_vell_feit_da.html

Lenge leve fotballen! (døøøøh....)




Kjære herlige lesere. Beklager at dere ikke har blitt utsatt for min sutring i den siste tiden. Jeg lover å ta igjen det hele nå. Jeg er nemlig kraftig irritert, sterkt provosert og mektig lei av fotballens særstilling i det norske samfunnet. Fotballen samler enormt mange mennesker, og er en flott lagidrett. Fotballen fremmer aktivitet hos unge, den åpner for løkkevirksomhet, og den kan engasjere lokalsamfunn. Bare se på hvrodan lokalsamfunnet Bergen har dratt seg mer eller mindre hårløse på hodet det siste halve året. Og det er greit. Fotballen lenge leve for alle disse tingene. Det er tross alt det sport handler om. Men la oss ikke gleme noe veldig viktig, noe som alt for mange glemmer. Fotballen er bare en av mange idretter i lokalsamfunnene. LIkevel ser man en klar tendens til at fotballgrupper enten bryter ut av lokale idrettsgrupper for å stå som selvstendig gruppe og/eller at fotballen gang på gang på gang prioriteres over andre indretter. Resultatet av dette er at ressurser suges fra andre idretter, både når det kommer til plass, treningstider, penger, reklame og mediadekning.

Så hva kan dette skyldes? Medlemsantall er selvsagt viktig. En stor gruppe krever flere ressurser og mer plass å utfolde seg på. Den grei. Men la oss ikke glemme at det i størst grad er - i svært mange bygder (Voss, Elverum, Notodden og Hamar blant annet) drives fotball på et lavt nivå. Det er snakk om barneidrett. Når barna blir eldre faller de ofte fra fotballen, slik de også gjør i andre idretter. Dette er på ingen måte et unikt problem hos fotballen. I lagidrett kan det derimot være kritisk, da man er avhenig av et visst antall spillere for å ha et lag. Oppover i aldersgruppene er fotballen derfor ikke så veldig dominerende, og det er ofte snakk om at bygda har ett A-lag i de øvrige klassene. At fotballen da skal legge beslag på halltid gjennom hele vinteren,  legge kunstgress der hvor løpegrupper driver mosjonsløp, bygge haller der hvor friidrettsgrupper kaster, stenge av plener og områder før kamp slik at volleyball og tennisgrupper ikke kommer til sine treningsarenaer - det synes jeg er utholdbart. Og det er feil. De yngste klassene i fotball trenger overhode ikke en slik spesialbehandling. Der bør fokuset ligge på mestring, glede og treningen i seg selv. Kunstgress er ikke en menneskerett, selv ikke for fotballspillere.Og dette ene A-laget, disse 11+ spillerne, trenger på ingen måte mer enn en treningsbane de heller. For det er det som virkelig er leit. Når det legges kunstgress og bygges haller er arenaer og områder i svært mange tilfeller beslaglagt permanent.

Det kan også skyldes politisk vilje. Fotballen synes i media, den er stor på landsbasis og det gir selvfølgelig ringvirkninger nedover i samfunnet. Kanskje ser ikke politiere at de ved å legge kunstgress på begge gressbanene binder opp arealet, gjør det mindre tilgjengelig for løpegrupper, mosjonister, kastere, tilfeldige løkkeorganiserte aktiviteter og bartrening. De ser kanskje bare at de gir fotballen noe fotballen selvfølgelig har interesse av å reklamere for at de trenger. SÅ viljen er der, og mangelen på innsikt i egen kommune er kanskje også der. Dette er jo selvsagt ikke fotballens feil. Selv om det nå kanskje går litt til hodet på dem. Det er da jeg har lyst til å nevne en viss sjakkmester, friidrettsutøvere med finaleplasser i VM og OL, syklister i verdensklasse, svømmere med EM og VM-medaljer. Og et fotballag som ikke klarer å kvalifisere seg til EM, en verdensdel hvor 50% av nasjonene kvalifiserer seg. En verdensdel hvor noen av de resrende 50% innebefatter land som Vatikanet, Andorra og San Marino.

Så hva skjer? Jo, bredden i andre idretter faller fra. Kun de som satser, de som ikke har noe i mot å dra til andre kommuner og flytte på seg etter tilbud, kun de ender opp med et tilbud. Det sosiale amputeres. Prinsippet om at alle skal kunne delta forsvinner. Og fotballen står igjen som den største idrettsgruppen i lokalsamfunnet. Og gudene må vite - da er det bare naturlig at man bygger ballbinge på den gamle tennisbanen.

Men hvorfor gjør ikke de andre idrettslagene noe? Hvorfor samler de seg ikke? En samlet tropp står jo som alle vet sterkere stilt. Da kunne de konkurrert mot fotballen om areal og tider. Problemet er ofte at det er så mange ulike idretter med ulike krav, at enkeltkrav faller bort. Hvis ikke alle gruppene står sammen om den gamle tennisbanen - vel, da ser det jo ut som om det kan være det samme. At tennisen da mister mulighet for å drive rekrutering i nærheten av sentrum, mister en bane de driver barnetrening på, og ungdommer mister et sted å drive uroganisert trening på, det forsvinner i det store bildet.

Det jeg savner, og som jeg virkelig skulle ønske , var at det var mer fokus på andre idretter. På flerbrukshaller og bevaring av flerbruksareal. At det ble vist forståelse for at også andre idretter har oppslutning, at de er viktige for lokalmiljøet, ungdommer, barn og inbyggernes mulighet til utvikling av egenskaper og interesser. Kanskje vi skal la det være grus på den gamle fotballbanen - slik at det kan fåregå ridning der på mandager, kast på tirsdager og fotball på onsdager. For det er fryktelig synd om banen skal stå tom alle dager med unntak av onsdag. Dessverre ser det ut som det i mitt lokalsamfunn er viktigere å legge til rette for fotballen, enn å tenke helhetlig på alle idrettene. Det er viktigere å legge til rette med kunstgress, enn at banen skal være mye i bruk.

I mitt lokalsamfunn er fotballen viktigere enn fokehelsen, valgmulighetene og idrettsglede.
Det er synd. Og det gjør meg fryktelig frustrert.
Til neste år bytter jeg klubb. Jeg tar med meg hovedtrener og ildsjel, og mine to yngre søsken - viktige faktorer for det sosiale miljøet, rollemodeller og synlige utøvere. Jeg er redd for at det kommer til å bli ødleggende.

Det fine er jo at fotballen da kan legge gress på sandvolleyballområdet også, slik at de får mer plass ut over sidelinjene. Og ettersom orienteringsgruppa har fått nytt målbanner er det jo bare rimlig at det regner litt på fotballen også.

-Gaia

 

"Hei, jeg heter Anne og jeg er en alkoholiker"

(Dette ligger ann til å bli en veldig bra, ekte og sterk blogg, og jeg vil gjerne gi den all den støtten jeg kan. Det var helt tilfeldig at jeg kom over den mens jeg googlet alkoholisme, men den grep meg. Jeg håper så mange osm mulig tar seg en tur innom http://anneso.blogg.no/1427747192_hei_jeg_heter_anne_og.html )

 

"Hei, jeg heter Anne og jeg er en alkolholiker". 
I dag var det første gang jeg sa disse ordene høyt. Jeg var på mitt første AA-møte. Jeg har i flere år nå nektet for at jeg har et alkoholproblem. Fordi jeg er ung, alle på min alder drikker, ganske mye. Jeg tenkte det var normalt. Men det ble så normalt for meg at jeg drakk sakte men sikkert mer og mer, og oftere og oftere. Før jeg ble lagt inn på Røyse psyiatrisk sykehus for fire mnd siden, drakk jeg nesten hver dag og alltid til jeg ikke husket noen ting. Dette var for å få vekk angsten og føle meg bedre, og det hjalp nesten hver gang. For meg var det bare positivt, men det ble bare mer og mer negativt. Jeg ødela for meg selv og alle rundt meg. Jeg mistet kjæresten min pga alkohol og min psykiske helse. Noe som var en stor oppvekker for meg. Jeg skjønte i det øyeblikket at jeg måtte gjøre noe med dette. 

Jeg har vert deprimert og hatt angst i tre år nå.  I disse tre årenene har jeg brukt alkohol for å komme meg vekk fra det. Det er ikke før nå jeg har skjønt at det bare er en kortvarig løsning. Grunnen til depresjonen startet egentlig når jeg var 15, jeg ble voldtatt. Jeg stengte den hendelsen helt ute i ca 1 1/2 år. Som om det aldri hadde skjedd. Men når jeg flyttet for meg selv når jeg var 16 kom det som en bombe over meg, jeg klarte ikke holde det inne lenger. Og fra da har alt rast sammen. Jeg fikk angst for å være rundt folk, jeg klarte ikke konsentrere meg på skolen eller jobb.

Etter noen måneder endte det med at jeg stengte meg inne i hybelen min. Klarte ikke spise, klarte ikke sove, tenkte for mye, hadde dårlig samvittighet, dårlig selvtilitt. Og i april 2013 klarte jeg ikke mer og tok overdose av paraset, og havnet på sykhuset. Jeg begynte å gå til psykolog. Men det var da alkoholinntaket gikk over styr og angsten og depresjonen var værst. 


Det var en kort verson av hvorfor ting er som de er i dag. Jeg jobber hardt med meg selv hver dag nå. Noen dager har jeg null håp, andre har jeg litt. Det går fremover, men det tar lang tid.
Jeg håper jeg får brukt bloggen til å hjelpe andre som sliter psykisk, for det er så alt for mange. Men jeg trenger også å få ting ut, få ord på hva jeg føler.

Jeg heter Anne, er bare 19 år, er en alkoholiker, og er deprimert og har angst. Men jeg vil bli frisk. For jeg er så lei av og være syk. 

 

Hentet fra

http://anneso.blogg.no/1427747192_hei_jeg_heter_anne_og.html

...And life has killed the dream


Som veldig mange andre der ute er jeg i en situasjon hvor livet er i endring. Det er på tide å finne ut av hva jeg vil, hvem jeg vil være og hva jeg vil bli. HVa jeg vil studere, hvor jeg vil jobbe, hvem jeg vil pleie kontakt med og hvem jeg ikke ønsker å ha i livet mitt. Og det er greit. Livet endrer seg, og det er noe av det vakre med livet.

Problemet mitt er på ingen måte knyttet til livet i seg selv. Det er knyttet til hvem jeg er, og hvordan jeg har vokst opp. Jeg hadde en lykkelig barndom, til dels. Jeg hadde, og har, foreldre som elsker meg, og som ønsker det beste for meg. Og til tross for perioder med motgang, med usikkerhet og alt det andre som barneårene er fylt med, så har klart meg bra. Samtidig ser jeg jo nå at jeg vokste opp tidlig. Tidligere enn andre barn. For meg var ansvar naturlig, og det var naturlig at jeg skulle dra min del og kanskje litt ekstra. Jeg hadde reflektere samtlaer med voksne om liv og død, på samme måte som jeg kan ha i dag - men jeg var 12. Som 8 åring lekte jeg fremdeles med venner, og jeg hadde stor glede av det. Men jeg utrykte meg nok bedre om vanskelige ting enn mange andre. Jeg var nok i litt større grad klar over at livet til tider er urettferdig, og at urettferdighet ikke er noe man kan beskytte seg mot. Og det er her - langt om lenge - jeg kommer til poenget.

Jeg har ikke lenger tro på drømmen. Jeg ønsker en flott fremtid, kjærlighet, penger og sukse. Lykke, eventyr, glede. Reiser. eg ønsker alt det, og kanskje enda litt mer. Og når jeg var yngre våket jeg virkelig å håpe på det også. Men, nå som jeg kan skape det, så virker det så utrolig fjernt. Eller, ikke abre fjernt, det er urealistisk. For hva er egentlig sjansen for ekte kjærlighet? Bare se på skillsmissestatestikken. Og sukse og flott fremtid? Vel, jeg vet ikke hva vil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å skape det, jeg har ingen plan. Alle rundt meg har det, men jeg vet ikke hva jeg vil. Spontanitet gir minner, ikke fremtid. Så her må det faktisk en plan og litt handlekraft til, og jeg vet ikke hvor jeg skal sette inn. Så jeg gir litt opp, det er lettere å tenke kanskje og en gang eller muligens skal jeg, uten faktisk å gjøre noe.

Jeg føler meg rett og slett litt knekt.  LIvets realiteter er så altfor lett å se, alt for lett å oppleve. Hvorfor skal jeg være annerledes en mengden? Selv om jeg flker meg som solen i mitt eget univers, er jeg ærlig talt ikke den eneste som har forsøkt lykke opp gjennom tidene. Eller sukse. Og andre mislykkes også.

Den dagen jeg forsto at jeg har sluttet å drømme, var kjipere, tristere og litt mindre interessant enn alle dagene før. Og alle dagene etterpå har vært litt mer meningsløse. Derfor vet jeg at jeg må finne igjen troen, drømmen, et sted der ute. Eller kanskje dypt her inne.

En dag skal jeg beynne å drømme igjen. Men, det er også, foreløpig, bare en drøm.

Første gang jeg har sex - bare bli ferdig med det

Som atten år og ukysset jomfru er det vanskelig å føle seg sexy, vakker og ønsket. Det er vanskelig å tillate seg selv å tro at noen kan være tiltrukket av meg, bare for hvordan jeg ser ut. Det er vanskelig å ikke føle seg kjedelig og uerfaren, for fakta er: jeg er uerfaren. Jeg har ingen erfaringer i det hele tatt. Jeg har kysset noen på barneskolen - jeg var ganske populær - og så, så ble livet seriøst. Karakterer, press og et plutselig krav om at alt det uskyldige, alt det som var utforskende og eksperimenterende, det skulle vekk. Vi var plutselig for gamle, og sexualitet ble skummelt, krevende og enda en arena hvor jeg måtte prestere. Og det er synd, for det har antagelig ført til at jeg ikke presterte overhode. Ikke dårlig, og ikke bra. Bare, ikke i det hele tatt, fordi jeg ikke turte.




Det kjipe med å trekke seg litt tilbake på ungdomsskolen er at man fått et kjipt stempel. Som kjip. Som usikker, uatraktiv, kjedelig. Det igjen gjør at ingen prøver å forføre deg, og sel vom du kommer langt med noen, så er det vanskelig å komme dit hvor følelser ikke er viktig, fordi folk oppfatter deg som serøs, ikke gøy. Folk visste at jeg var gøy, at jeg var fest og drikke og morro. Men de oppfattet også avvisningenesom så altfor fort ble en del av den jeg var - og som derfor har blitt en del av den jeg er.

Jeg skriver ikke dette innlegget for å få sympati eller råd. Jeg er klar over mine egne svakheter, og derfor kan jeg klare å gjøre noe med det. Jeg kan klare å ufordre meg selv, og utnytte russetiden slik andre gjør. Utnytte det a tjeg har en arena hvor alt er tillatt, og ingen egentlig bryr seg. Om jeg ender opp med å være jomfru gjennom feiringen er egentlig ikke viktig. Nå handler det om erfaring og selvtillit. Komme å ikontakt med min indre gudinne, eller hva nå en det er jeg må i kontakt med. Min egen selvikkerhet kanskje. Min egen sexualitet og sexuelle kraft, definitivt.

Jeg er klar over at bibelen og koranen foreleser om viktigheten, og verdien, av å vente. Men jeg vil ikek det. Jeg vil ikke føle meg unormal. Jeg vil vite hva jeg tenner på og hva jeg liker. Jeg vil kunne gi av meg selv uten å måtte tenke at dette er alt. Dette er den ene, nå må alt være perfekt. Fordi det ikke trenge rå være det.

Vi lever i et samfunn hvor frihet er viktig. Det gir også friheten til et fritt sexualliv.

Det ønsker jeg.

Jeg skulle ønske jeg bare ble ferdig med den første gangen, slik at jeg ikke hadde det hengende over meg. Slik at jeg ikke var den uerfarne, den kjedelige og usikre. Slik at når venninnene mine snakker om hvordan det og det var, så kan jeg også dele mine erfaringer. Jeg vil være en del av samfunnet. Og det samfunnet, det livet, jeg ønsker å være en del av, det krever mer enn det jeg har nå. Det krever at jeg er den jeg vil være fullt ut. Men jeg er redd. Jeg hang etter og har aldri klart å ta igjen alt det tapte.det er så sinnsvakt frustrerende. Så utrolig deprimerende. Det er byrde til alt det andre, og det krever så vanvittig mye av meg.

Så nå oppfordrer jeg alle der ute: Ikke ta ting så høytidelig. Ting er ikke så viktig. Ikke la sjanser gå fra deg.

Ikke ha det så travelt meg å vokse opp at du går glipp av den perioden man skaffer erfaring. Den perioden man modnes og vokser inn i seg selv.

Det gjorde jeg, og nå angrer jeg.

 

- Anonym

 

PS: Denne var send ttil meg på mail. Tusen takk til perosnen som har sendt den til meg, som takk har eg sendt deg en liten gave :). Du setter ord på følelser du umulig kan være alene om.

Jeg er så lei av psykologer

Jeg er så lei av velmenende psykologer som mener at sjenanse og skam henger sammen.

Jeg er så lei av psykologer som dømmer og setter diagnoser ut fra en times samtale hver tredje uke, og basert på begrensede mengder lest teori.

Jeg er så lei av at grensene på hva som er normalt bare blir mindre og mindre for hvert år som går.

Jeg er så lei av at mange alvorlige diagnoser er relative, og at hvis du har et forblåst selvbilde i dagens samfunn, så blir det stemplet som normalt, kontra hva det var før i tiden.

I gamle dager var narsissisme en «alvorlig personlighetsforstyrrelse», og måtte kureres deretter. Nå er derimot «ydmykhet og sjenanse» blitt en diagnose i stedet. Disse menneskelige egenskapene som før var positive og ble sett på som normal høflighet, kalles i dag sosial angst?

I tillegg tjener legemiddelindustrien seg sterkere og sterkere på at psykologer og psykiatere «finner opp» nye båser å sette mennesket i. Mye av det som skjer i samfunnet, henger sammen, og mennesker er nok ikke så ulike dyr som noen skal ha det til.

Hierarkiet står sterkt, selv om noen mennesker grunnleggende vil hjelpe andre til å få et bedre liv.

Spørsmålet er bare om psykiske diagnoser er veien dit? Jeg er så lei av å se folk bli sykere etter å ha fått en psykisk diagnose. Diagnosen blir for dem en slags selvoppfyllende profeti.

Inkognito (19)

Opprinnelig publisert på aftenpostens hjemmeside

Past of Miss Shy


Store deler av ungdomsskolen var jeg fryktelig sjenert. Jeg mener -virkelig, virkelig, sjenert. Jeg ville helst ikke ha oppmerksomhet, ville aller helst oversees i størst mulig grad. Eller, egentlig ville jeg vel annerkjennes for alt det overfladiske, men jeg ville nok ikke gjøre den jobben det kreves av unge mennesker for å utvikle og utfordre seg selv.Jeg var som en liten prinsesse. Jeg ønsket at folk skulle snakke om hvor vakker jeg var, at de skulle komme bort til meg og varte meg opp - og at jeg skulle si alle de enkle tingene, være meg selv, og at det skulle være nok. Jeg har jo i ettertid forstått at jeg da bare virket sjenert (noe jeg jo også var), kjedelig og grå, og at det skremte folkene jeg var interessert i vekk.

Jeg husker så mange ganger hvor jeg ikke klarte å si det jeg ville si, hvor jeg kunne kjenne rødmen spre seg i ansiktet raskt og nådeløst når det passet osm dårligst. Og vi snakker virkelig rødme, en dyp, rød farge som var umulig å kjule i mitt vinterbleke, norskbleke, ungdomsbleke ansikt. Tomatrød med et hint av lilla. En rødme som fremdeles kan komme i en pinlig situasjon, og som da også drar med seg så altfor, altfor mange minner.

Jeg husker første gang jeg skulle flørte nonchelant med en fyr jeg virkelig var dødsforelsket i. Situasjonen var vel egentlig ille nok, hadde ikke brennrødmen avslørt alle følelsene mine. Som et trafikklys. Så selv om jeg sa de riktige tingene, og selv om jeg egentlig ikke var flau, ble jeg det. Rett og slett fordi jeg visste jeg ikke ville rødme, visste at jeg gjorde det, og visste at det sendte noen signaler jeg helst ikke ville sende.

Takke seg til de mørke rommene og diskoene som kom senere. I mørket kan man nemlig ikke rødme. Det reddet antagelig ungdomstiden min.

Princess diaries var en redning for meg. For det var slik jeg ville at livet mitt skulle bli, at jeg plutselig ble vakker og alle ble interessert i meg. Men er det ikke det alle ønsker?

Så nå er vel spørsmålet om jeg fremdeles er så sjenert. Svaret er ja. Men jeg er også mer selvsikker.  Det var en prossess jeg helst skulle ha sluppet. Det er en prossess som egentlig ikke har gitt meg noe mer en noen veldig begivenhetsløse ungdomsår. Jeg mistet de årene hvor man gjør dumme ting, hvor man sier gale ting, er på hjemme alene fester og flørter med fremmede uten at noen forventer at du har erfaring. Når vennenene mine opplevde sitt første kyss, var jeg fremdeles ukysset. Og la oss bare si det med en gang: reguleringen hjalp ikke akkurat på selvtilliten.

Hva med dere? Har dere noen gang vært så sjenerte?

I wanna be a star




En ting jeg er overbevist om at ville ha gjort livet mitt maaange hakk lettere, er at jeg hadde hatt et supertalent. Altså, vært sinnsykt flink til å synge eller løpe eller danse. Eller kanskje bare være utrolig god på å huske årstall eller regne matte, det er egentlig ikke så farlig. Jeg bare tror det hadde vært så mye lettere om jeg hadde hatt en eller annen form for talent.

Jeg får til mye. Som jeg har skrevet før, så har skole og livet i seg selv de fleste gangene gått relativt lett for meg. Så jeg er heldig. Men det er ikke det jeg snakker om, jeg snakker ikke om det å være flink i mye. Jeg skulle ønske at jeg rett og slett var uovertruffent flink i noe. Best. Så når alle de unge, håpefulle snakker om at de vil bli skuespillere eller modeller eller ett eller annet sånt, så forstår jeg dem virkelig. For jeg vil også opp og frem, og hylles for mitt store talent. Som jeg ikke har.

Når jeg ser tilbake på ungdomsskolen, ser jeg jo at det var svært få som hadde ett eller annet form for megatalent. De aller førreste av oss er en Martin Ødergaard eller Jennifer Lawrence, og det skal jeg klare å akseptere. (Greit da, jeg skulle veldig gjerne ikke akseptert det, men det er vel fakta.)

Men kanskje det ikke er sånn at vi ikke har talentet i oss, kanskje vi bare ikke har funnet det. Kanskje vi ikke har utviklet det, og går glipp av hva vi virkelig kunne ha blitt? Tenk om jeg, fordi jeg ikke har prøvd fektng eller turn, går glipp av olympiske medaljer? Tenk om jeg har et latent talent for blomsteroppsetting eller kuhold som jeg aldri kommer til å finne ut av, fordi jeg ikke har prøvd? Tenk om jeg da bygger livet mitt på mange halvgode premisser, uten å oppnå det jeg virkelig kunne, uten å oppnå eller utvikle meg selv på de dypeste plan. Tenk om jeg går glipp av en eller annen form for lykke som på forhånd, kanskje guddommelig, var tiltenkt meg?

Creepy...

Hva tror dere? Har dere noe supertalent, eller er dere glade for at dere ikke har det?

 

Love, Gaia

Im the DUFF

 

Det er et ordtak som sier at "Alle stygge jenter har en pen venninnne". Vel, når du har noen smellvakre venninnner er det ganske klart hvem du er i det ordtaket. Selv om vennene mine er fantastiske mennesker, virkelig, er dette noe jeg har følt litt på i den senere tid. Mens jeg selv er den som til tider har uren hud, som ikke har den mest sensuelle munnen, de vakreste øynene eller som kan slenge på meg hva som helst, ettersom en del farger får meg til å se syk ut, så har ren, myk hud, vakre trekk og alltid perfekt hår. Men det er greit. Jeg vet jo at vennene mine har komplekser for småting, de også. Det hindrer meg likevel ikke i å føle meg som gjengens DUFF

DUFF - Designated Ugly Fat Friend. (For all del, jeg vet jeg er over gjennomsnittelig pen, og jeg er definitvt ikke feit. Ikke så tynn som jeg skulle ønske, men likevel.) Sånn føler jeg meg innimellom. Det var derfor nesten skummelt når jeg så trailern til filmen The Duff. Jeg tror den blir superbra. Jeg tror folk kommer til å kjenne seg igjen. Det gjør i hvertfall jeg!


Men tilbake til livet generelt, og venner spesielt. Jeg vet at venninnene mine har komplekser for ting. Jeg vet at de ikke er perfekte mennekser. Men jeg har også øyne i hodet, og jeg vet at de er å regne som vakrere enn meg. Og det suger. For jeg vet at det alltid vil være en konkurranse der som jeg vil tape. Og jeg hater å tape. Jeg hater å føle meg misslykket. Alle vil jo være den vakre prinsessen, den folk snur seg etter. Alene er jeg det. Men har jeg med meg vennenne mine vet jeg at jeg ikke er det. Jeg vil ikke ha det sånn, ikke når det kommer til vennene mine, for jeg er fryktelig glad i dem. Jeg skulle ønske jeg kunne skru det av, men fakta er at det kan jeg ikke.

Jeg er ung, og jeg vil ha oppmerksomhet. Ærlig talt, jeg vil være den folk fantaserer om. Jeg vil være den de begjærer, kurtiserer, flørter med. Jeg vil være den de vil ha, ikke nødvendigvis fordi de kjenner meg, men fordi de liker det de ser. Grusomt? Ja. Billig? Definitivt. Men det er nå en gnag slik jeg føler det. Jeg er ung. Og jeg tror nok mange der ute føler det på samme måte. Jeg håper jeg ikke er alene om å kjenne på frustrajsjonen over at venninnen din, hun du er så fryktelig glad i, hun har dette. Faen, hun har kjærste, og likevel tiltrekker hun seg folk som en stor, synlig magnet. Eller gull under et gullrushet. Og sannheten er at jeg da føler meg som en ubrukelig gråstein.

 

Som menneske er jeg overfladisk, ærgjerrig og misunnelig.

Hva med dere? Kjente du DUFFen eller var du DUFFen?

Looking for Don Juan




Valentines Day er vel overstått (det er rett og slett dørgende kjipt å være single på en sånn dag), og, i år som i fjor, sitter jeg igjen med et brennende ønske om ekte kjærlighet. Altså ikke ungdomsskolens pubertale nysgjerrighet eller videregåendes trygge forhold, men rett og slett den type kjærlighet som brenner et sted bak i magen og som ikke kan navnsettes utelukkende med begjær, fylla eller nysgjerrig fasinasjon. En sånn kjærlighet som vi leser om i bøkene, som får tusenvis av kvinner til å smuglese Fifty Shades og ungpikehjerter til å banke litt ekstra hardt når Edward Cullen bedyrer Bella at han elsker henne. Og for all del, jeg tar gjerne Damon Salvatore.

Rett og slett fordi vi snakker kjærlighet som folk er villige til å dø for. Som de må kjempe sammen om, møte motgang, trosse alle odds og overkomme et hvert hinder for å få lov til å ivareta. For å kunne være sammen. Fordi de elsker hverandre, og vet at de hører sammen, bare de to. Det er sånn kjærlighet jeg vil ha. Jeg vil at noen skal kjempe for meg. For oss. Jeg vil at de skal være villige til å ofre alt for min lykke  - og jeg vil at jeg skal være villig til å gjøre det samme. Jeg vil at han skal trosse onde krefter, gå gjennom ild og kurtisere meg helt latterlig mye - fordi han elsker meg. Og jeg vil at det skal gjøre meg lykkelig, at det skal gjøre meg litt helere og litt mer trygg på min egen plass i universet. Faen heller, jeg vil rett og slett være noens første prioritet, store kjærlighet og største drøm. Jeg vil at det å våkne opp ved noen side skal være vakkert nok til at all den motgangen livet byr på blir mindre pressende, fordi jeg jo tross alt har funnet det ene som er viktig for meg å holde på.

Ja, jeg vil ha alt det Hollywood prøver å selge meg. Og jeg vil aller helst ha det nå, med en gang.

Med andre ord trenger jeg antageligvis å skrive meg selv inn i en klissete dameroman. Den hadde antagelig solgt som hakka møkk, for jeg kan umulig være den eneste som føler det på denne måten. '

Det trenger egentlig ikke å være så veldig ekte heller. En skikkelig fireukers romanse holde egentlig masse, for det å elske noen så dypt virker uendelig slitsomt. Derfor,

Kjære, kjære Don Juan. Neste gang Cupido skal skyte en pil, kan ikke du sørge for å stå litt sånn lagelig til? Eller kanskje du kan dytte litt spenning og farer ispedd en dose romantikk i denne retningen?

Dere der ute, har dere opplevd den store kjærligheten? Og tror dere at den finnes der ute?

Choices means locking doors

Jeg er så vanvittig heldig. Jeg bor i et av verdens rikeste land. Foreldrene mine har godt råd, penger nok til å kunne betale meg litt ekstra i ukelønn, betale ferier og klær jeg strengt tatt ikke trenger. Sminke, sportsutstyr og et fint hus. Jeg har familie som er glad i meg. Jeg gjør det godt i idrett. For ikke å snakke om på skolen. Snittet mitt er langt over gjennomsnittet, og jeg er fullt klar over at det arbeidet jeg har lagt ned ikke er i nærheten av hva andre har lagt ned. Så jo, jeg er heldig. Jævlig heldig. Jeg har det rett og slett så vanvittig godt at det er pinlig frustrerende å ikke klare å bygge mitt eget liv. Jeg mener - jeg vet ikke hva jeg vil studere. Jeg vet ikke hva jeg vil ha, hva jeg verdsetter. Jeg vet ikke hvor eller hvordan eller hva. Jeg er en skolevinner, en med utseendet i mitt favør, en med stabil bakgrunn og mange støttespillere - og jeg vet ikke hva jeg vil.

Jeg har virkelig prøvd alt. Rådgivere, tester, tenking, reiser, jobbing, snakket med ulike mennesker, stoppet folk nærmest på gaten. Og vet dere hva det virkelig frustrerende er? Jo, at de aller fleste - gang på gang - oppriktig bekymret innprenter i meg at jeg må gjøre det jeg har lyst til. "Bare gjør det du har lyst til," "Ikke la andre påvirke deg". Jeg må nesten bare le inni meg. Eller LOLe hardt inni meg, som en venninne av meg ville sagt. Det hadde nemlig vært lett nok å bare gjøre det jeg har lyst til, altså. Om jeg hadde visst hva jeg ville. Som, frustrerende nok er grunnen til at jeg spør. Men akkurat nå, mens desperasjonen stiger, så er det faktisk lettest å lytte til andre.

Mitt største problem er nok det at jeg ikke brenner for noe. Jeg har ikke noen hjertesak, selv om jeg vet at det er viktig for meg å gjøre noe jeg opplever som meningsfylt. Jeg vet ikke hva jeg vil kjempe for, men jeg vet at jeg vil være med å kjempe. Jeg vil lide og blø sammen med de andre, fordi jeg da vet at jeg gjør noe som betyr noe i den store sammenhengen. Eller den lille, det er ærlig talt det samme. Så lenge det det betyr noe for noen, så vet jeg at det vil bety noe for meg også.

Jeg vil virkelig utrette en forskjell, men jeg vet ikke hvordan. Aller helst vil jeg nok redde verden.

Det jeg nok er mest redd for er å miste muligheter. Å lukke dører. Jeg valgte studiespesialisering for å holde alle muligheter åpne. Snekker hadde jeg ikke anlegg for å bli dessverre, hvis ikke ville yrkesfag i vertfall ha geleidet meg fremover, og etterlatt meg med en nyttig utdannelse. Jeg kunne grunnlagt snekkere uten grenser og bygget opp verden murstein for murstein. Men sånn blir det nå altså ikke. I stedet valgte realfag på skolen, slik at jeg ikke skulle binde meg til noe. Jeg var redd for å være en underyter, jeg var redd for å lukke dører. Jeg var redd for å ombestemme meg. Men ærlig talt, jeg ser jo nå at jeg aldri virkelig bestemte meg. Og nå sitter jeg midt i herligheten. Jeg kan gå realfag, og bruke et år på ingeniørstudier. Men jeg er ikke egentlig så interessert i matte. Det er vel sikkert givende arbeid, men et år er lang tid bare for å prøve noe.

Og tenk om det er feil? Tenk om jeg mister et år av livet mitt for å gjøre noe jeg ikke liker? I tråd med hele min generasjon har jeg nemlig skrekkelig dårlig tid. Jeg vil nå toppen, og jeg vil klatre fort. Verden er tross alt et jævlig sted, og jeg vil oppnå noe nå. Snart. Aller helst med en gang.

Så derfor spør jeg dere, hva har dere gjort? Hvordan fant dere frem til hva dere ville? Og hva vil dere?

- Gaia

Jeg blir aldri bra nok

Dette er vinnerbidraget i skrivekonkurransen Si ;D arrangerer i samarbeid med Mental Helse.

Jeg er sliten. Jeg er nemlig hun som leser til prøver til hun kaster opp. Hun som rekker både lange skoledager, trening, jobb og sosialisering før døgnet er omme. Hun som alltid tilsynelatende er blid, og som poster bilder av sitt tilsynelatende perfekte liv på Instagram.Jeg er hun som måler seg selv i speilet hver morgen og kveld. Hun med feil ingen andre ser. Jeg er hun som gråt selv når jeg fikk seksere på skolen, fordi det alltid var noe som kunne bli bedre.

Jeg er hun ? en av mange ? som uansett hvor hard hun prøver, aldri kan bli perfekt.

Da jeg gikk i 9. klasse fikk vi i oppgave å skrive en tekst om sjalusi. Jeg tar meg selv ofte i å lese teksten om igjen, fortsatt. Ordene jeg skrev som fjortenåring skremmer meg:

"Jeg er sjalu på dem med dødelig kreft og på fattige barn i Afrika. Misforstå meg rett, sykdom og urettferdighet er grusomt. Men de kreftsyke vet at de skal dø. De trenger ikke prestere. De kan bare leve. Og de uten noen ting virker så glade for alt. Hvorfor kan ikke jeg også være så lykkelig? Hvorfor kan ikke jeg også bare få lov til å leve?"

Når en fjorten år gammel jente er så psykisk utmattet at hun går så langt som å skrive slike ting, er det noe fundamentalt galt. Ikke bare med hennes egen tankegang, men også med samfunnet som har fått henne til å tenke og føle slik.

Jeg husker meg selv ligge anspent i sengen hver kveld. De tårevåte kinnene når klokken bikket 02:00, og jeg fremdeles følte at jeg ikke hadde lest nok. Bakken som forsvant under bena mine når jeg "bare" hadde løpt en mil. Kjolen i størrelse 36 som "burde" vært en 34. Min frustrerte mor som desperat prøvde å overbevise meg om at jeg er bra nok, og det desperate skriket hun fikk i retur fordi hun "ikke forsto". Er det virkelig slik det skal være?

Jeg er ikke alene. Jeg har venner som kaster opp lunsjen sin. Venner som kutter dype sår i lår og armer, i ren desperasjon fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Venner som drikker seg døddrukne hver helg fordi de trenger å rømme fra virkeligheten. Gutter som jenter.

For det er feil å si at dette prestasjonshelvete vi som samfunn påfører hverandre kun angår jenter. De gjør det ikke for oppmerksomhetens skyld, men oppmerksomheten burde rettes mot disse når noe skjer. Varsellampene burde ringe, og vi burde reagere. Det er ikke nok med en time hos helsesøster. Utenfor døren står samfunnet ventende, klar til å dømme, kategorisere og slenge dritt så fort timen er over. Og vi er like jævlige, hele gjengen.

Jeg ser tilbake og tenker at jeg har kommet lenger. Min egen selvtillit steg når jeg lærte meg å gi litt mer blaffen. Men jeg er fremdeles ikke bra nok, og det gjør vondt. I sommer fikk jeg et nytt slag da jeg søkte på universitetet. Jeg hadde en drøm, og har hele veien fått prentet inn i at jeg kan bli hva jeg vil. Og ja, jeg kan det. Jeg må bare bli perfekt først.

Jeg syns synd på generasjonene som har disse årene i vente

Snittet på linjen jeg ønsket å gå var over fem. Men uansett hvor mye jeg forsøkte, klarte jeg aldri å nå sekserkravet til sekstimeteren i gymmen. Jeg leste tyskgloser til neseblodet rant, men ble værende igjen på fireren. Jeg var, og er fremdeles ikke bra nok. Universitetet nikket bekreftende. "Beklager, du har ikke fått ønsket studieplass."Hva mine atletiske ferdigheter eller tyskuttalelsen min har å si for dette studiet vet jeg fremdeles ikke. Alt jeg vet, var at jeg ikke var bra nok.

Er det dette vi vil at barna våre skal gå igjennom? Er det ikke institusjonene som skal motivere, hjelpe og tilrettelegge slik at barn blir best mulig rustet til å ta del i samfunnet? Er det ikke de som skal tilkalle støtteapparater når fjortenåringen foreller at hun ikke orker mer? Har jeg misforstått? Etter tretten år på skole sitter jeg igjen med mange fantastiske minner og venner jeg aldri ville vært foruten, men også med følelsen av ikke å ha utrettet noe.

Min største prestasjon i livet så langt, har vært å overleve tretten år med tårer og frustrasjon. Jeg er så glad for at de er overstått.

Jeg syns synd på generasjonene som har disse årene i vente, og jeg klarer ikke å fatte og begripe at den eldre generasjonen ikke allerede har gjort noe med det. Vi har snakket nok. Det er på tide å handle. Vi har tatt det første skrittet, la oss gå strake veien frem mot mål nå.

Skrevet av jente (19)

Publisert på

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-blir-aldri-bra-nok-7737685.html

Å være best

Å være best betyr at du er den første alle kommer til etter prøven og den siste de kommer til før den starter.

Å være best betyr at alle spør og graver etter hvilken karakter du fikk.

Å være best betyr at folk tror du ikke blir fornøyd med en femmer.

Å være best betyr at du blir brukt som ordbok.

Å være best betyr at folk ber deg komme over i mattetimene for å forklare noe.

Å være best betyr at lærerne lar dem gjøre det.

Å være best betyr at du blir gal av å måtte høre på lærerne gå gjennom samme setning seks ganger.

Å være best betyr at det er en sjeldenhet at du får annen tilbakemelding enn «fortsett slik».

Å være best betyr at skolesystemet vanligvis setter dine behov sist.

Å være best betyr at du kan ikke si hva du fikk på prøven med mindre noen spør, fordi det virker som at du skryter.

Å være best betyr at når du sier «jeg vet ikke», så mener du det ikke egentlig. Du vil bare slippe å svare på spørsmålet.

Å være best betyr at folk tror du er sur når du ikke vil svare.

Å være best betyr at alle vil samarbeide med deg, helt til du blir sur og kjefter på dem.

Å være best betyr at det er forventet at du tar den vanskeligste delen i samarbeidsoppgaver.

Å være best betyr at nesten ingen gratulerer deg når du er fornøyd.

Å være best betyr at selv dine beste venner godter seg når de får bedre resultat enn deg.

 

Skrevet av Ida (15)

publisert på

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/A-vare-best-7900951.html

Om bloggen

Vi bor i verdens beste land. Fuck det. Livet kan likevel være vanskelig, og vi har rett til å ha det tøft. Det er på tide at vi legger vekk motehysteriet og hever oss over presset. Kutter ned på pengeforbruket, senker skuldrene og kanksje til og med avstår fra Canada Goose jakken.  Og det er på tide at vi erkjenner at det er en grunn til at vi ikke gjør det.

Med andre ord: Det er på tide at vi setter ord på livet slik det faktisk er, og ikke slik vi hadde håpet det skulle være. Det er på tide med The Real Thing!

Mitt navn er Gaia. Kødder, men det er det navnet jeg kommer til å bruke her inne. Navnet på den lunefulle, nesten småonde moder jord fra gresk mytologi går som hånd i hanske med mitt til tider selvdestruktive liv og ubegrensede antall muligheter. I virkeligheten har jeg, under mitt eget navn, i lengre tid vært blogger her på blogg.no. Per dags dato er faktisk min andre blogg på top 100 listen. Jeg overlater til dere å spekulere.

I vertfall, tilbake til bloggen. Dette er en temablogg, hvor målet er å få frem livet slik vi undom virkelig opplever det. Alle som ønsker å publisere innlegg på bloggen kan gjøre det, jeg legger da ved en link til skribentens blogg/eventuelt underskriver jeg med anonymus om skribenten ønsker det. Innlegg kan sendes på mail til
mikkimakkia@hotmail.com

Parallelt med dette kommer jeg til å blogge litt selv, slik livet mitt virkelig er. Prøve å fortelle litt om hva som foregår i hodet på meg, hvordan tingenes tilstand er bak fasaden. Og er det ikke ironisk at jeg må ha en anonym bogg for det? Vel, jo. Men i likhet med så mange andre der ute føler jeg meg til tider fryktelig liten, og fryktelig utsatt. Og svak. Og akkurat nå er jeg rett og slett ikke klar for full ærlighet, dybde og åpenhet. Ikke offentlig, ikke slik at alle dere kan koble et navn og et ansikt til disse tankene.

Men jeg tror vi alle trenger å se at vi ikke er alene. Og kanskje, om ikke lenge eller om veldig lenge, vi får se, så klarer jeg å være litt mer åpen om livet bak sminken og polaroidkameraet. Eller speilrefleksen, velg selv. Uansett vil det bli med støtten fra alle dere <3 <3

 

-Gaia

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015 » April 2015
hits