Jeg blir aldri bra nok

Dette er vinnerbidraget i skrivekonkurransen Si ;D arrangerer i samarbeid med Mental Helse.

Jeg er sliten. Jeg er nemlig hun som leser til prøver til hun kaster opp. Hun som rekker både lange skoledager, trening, jobb og sosialisering før døgnet er omme. Hun som alltid tilsynelatende er blid, og som poster bilder av sitt tilsynelatende perfekte liv på Instagram.Jeg er hun som måler seg selv i speilet hver morgen og kveld. Hun med feil ingen andre ser. Jeg er hun som gråt selv når jeg fikk seksere på skolen, fordi det alltid var noe som kunne bli bedre.

Jeg er hun ? en av mange ? som uansett hvor hard hun prøver, aldri kan bli perfekt.

Da jeg gikk i 9. klasse fikk vi i oppgave å skrive en tekst om sjalusi. Jeg tar meg selv ofte i å lese teksten om igjen, fortsatt. Ordene jeg skrev som fjortenåring skremmer meg:

"Jeg er sjalu på dem med dødelig kreft og på fattige barn i Afrika. Misforstå meg rett, sykdom og urettferdighet er grusomt. Men de kreftsyke vet at de skal dø. De trenger ikke prestere. De kan bare leve. Og de uten noen ting virker så glade for alt. Hvorfor kan ikke jeg også være så lykkelig? Hvorfor kan ikke jeg også bare få lov til å leve?"

Når en fjorten år gammel jente er så psykisk utmattet at hun går så langt som å skrive slike ting, er det noe fundamentalt galt. Ikke bare med hennes egen tankegang, men også med samfunnet som har fått henne til å tenke og føle slik.

Jeg husker meg selv ligge anspent i sengen hver kveld. De tårevåte kinnene når klokken bikket 02:00, og jeg fremdeles følte at jeg ikke hadde lest nok. Bakken som forsvant under bena mine når jeg "bare" hadde løpt en mil. Kjolen i størrelse 36 som "burde" vært en 34. Min frustrerte mor som desperat prøvde å overbevise meg om at jeg er bra nok, og det desperate skriket hun fikk i retur fordi hun "ikke forsto". Er det virkelig slik det skal være?

Jeg er ikke alene. Jeg har venner som kaster opp lunsjen sin. Venner som kutter dype sår i lår og armer, i ren desperasjon fordi de ikke vet hva annet de skal gjøre. Venner som drikker seg døddrukne hver helg fordi de trenger å rømme fra virkeligheten. Gutter som jenter.

For det er feil å si at dette prestasjonshelvete vi som samfunn påfører hverandre kun angår jenter. De gjør det ikke for oppmerksomhetens skyld, men oppmerksomheten burde rettes mot disse når noe skjer. Varsellampene burde ringe, og vi burde reagere. Det er ikke nok med en time hos helsesøster. Utenfor døren står samfunnet ventende, klar til å dømme, kategorisere og slenge dritt så fort timen er over. Og vi er like jævlige, hele gjengen.

Jeg ser tilbake og tenker at jeg har kommet lenger. Min egen selvtillit steg når jeg lærte meg å gi litt mer blaffen. Men jeg er fremdeles ikke bra nok, og det gjør vondt. I sommer fikk jeg et nytt slag da jeg søkte på universitetet. Jeg hadde en drøm, og har hele veien fått prentet inn i at jeg kan bli hva jeg vil. Og ja, jeg kan det. Jeg må bare bli perfekt først.

Jeg syns synd på generasjonene som har disse årene i vente

Snittet på linjen jeg ønsket å gå var over fem. Men uansett hvor mye jeg forsøkte, klarte jeg aldri å nå sekserkravet til sekstimeteren i gymmen. Jeg leste tyskgloser til neseblodet rant, men ble værende igjen på fireren. Jeg var, og er fremdeles ikke bra nok. Universitetet nikket bekreftende. "Beklager, du har ikke fått ønsket studieplass."Hva mine atletiske ferdigheter eller tyskuttalelsen min har å si for dette studiet vet jeg fremdeles ikke. Alt jeg vet, var at jeg ikke var bra nok.

Er det dette vi vil at barna våre skal gå igjennom? Er det ikke institusjonene som skal motivere, hjelpe og tilrettelegge slik at barn blir best mulig rustet til å ta del i samfunnet? Er det ikke de som skal tilkalle støtteapparater når fjortenåringen foreller at hun ikke orker mer? Har jeg misforstått? Etter tretten år på skole sitter jeg igjen med mange fantastiske minner og venner jeg aldri ville vært foruten, men også med følelsen av ikke å ha utrettet noe.

Min største prestasjon i livet så langt, har vært å overleve tretten år med tårer og frustrasjon. Jeg er så glad for at de er overstått.

Jeg syns synd på generasjonene som har disse årene i vente, og jeg klarer ikke å fatte og begripe at den eldre generasjonen ikke allerede har gjort noe med det. Vi har snakket nok. Det er på tide å handle. Vi har tatt det første skrittet, la oss gå strake veien frem mot mål nå.

Skrevet av jente (19)

Publisert på

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Jeg-blir-aldri-bra-nok-7737685.html

2 kommentarer

kamerailomma

19.02.2015 kl.11:37

En god tekst som beveger. Og det er det gode tekster skal gjøre. Nå følger jeg deg!

- Gaia

27.02.2015 kl.09:35

kamerailomma: Tusen takk!

Skriv en ny kommentar

- Gaia

- Gaia

20, Utlandet

Jeg er en av top100bloggerne, som har bestemt meg for å gi litt mer av meg selv. Gå litt dypere, mer hjertenært. Foreløpig er jeg anonym, men jeg håper at støtten fra dere skal gi meg mot til å stå frem, og utvikle meg selv (og min andre blogg.) Love, Gaia

Kategorier

Arkiv

hits