...And life has killed the dream


Som veldig mange andre der ute er jeg i en situasjon hvor livet er i endring. Det er på tide å finne ut av hva jeg vil, hvem jeg vil være og hva jeg vil bli. HVa jeg vil studere, hvor jeg vil jobbe, hvem jeg vil pleie kontakt med og hvem jeg ikke ønsker å ha i livet mitt. Og det er greit. Livet endrer seg, og det er noe av det vakre med livet.

Problemet mitt er på ingen måte knyttet til livet i seg selv. Det er knyttet til hvem jeg er, og hvordan jeg har vokst opp. Jeg hadde en lykkelig barndom, til dels. Jeg hadde, og har, foreldre som elsker meg, og som ønsker det beste for meg. Og til tross for perioder med motgang, med usikkerhet og alt det andre som barneårene er fylt med, så har klart meg bra. Samtidig ser jeg jo nå at jeg vokste opp tidlig. Tidligere enn andre barn. For meg var ansvar naturlig, og det var naturlig at jeg skulle dra min del og kanskje litt ekstra. Jeg hadde reflektere samtlaer med voksne om liv og død, på samme måte som jeg kan ha i dag - men jeg var 12. Som 8 åring lekte jeg fremdeles med venner, og jeg hadde stor glede av det. Men jeg utrykte meg nok bedre om vanskelige ting enn mange andre. Jeg var nok i litt større grad klar over at livet til tider er urettferdig, og at urettferdighet ikke er noe man kan beskytte seg mot. Og det er her - langt om lenge - jeg kommer til poenget.

Jeg har ikke lenger tro på drømmen. Jeg ønsker en flott fremtid, kjærlighet, penger og sukse. Lykke, eventyr, glede. Reiser. eg ønsker alt det, og kanskje enda litt mer. Og når jeg var yngre våket jeg virkelig å håpe på det også. Men, nå som jeg kan skape det, så virker det så utrolig fjernt. Eller, ikke abre fjernt, det er urealistisk. For hva er egentlig sjansen for ekte kjærlighet? Bare se på skillsmissestatestikken. Og sukse og flott fremtid? Vel, jeg vet ikke hva vil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å skape det, jeg har ingen plan. Alle rundt meg har det, men jeg vet ikke hva jeg vil. Spontanitet gir minner, ikke fremtid. Så her må det faktisk en plan og litt handlekraft til, og jeg vet ikke hvor jeg skal sette inn. Så jeg gir litt opp, det er lettere å tenke kanskje og en gang eller muligens skal jeg, uten faktisk å gjøre noe.

Jeg føler meg rett og slett litt knekt.  LIvets realiteter er så altfor lett å se, alt for lett å oppleve. Hvorfor skal jeg være annerledes en mengden? Selv om jeg flker meg som solen i mitt eget univers, er jeg ærlig talt ikke den eneste som har forsøkt lykke opp gjennom tidene. Eller sukse. Og andre mislykkes også.

Den dagen jeg forsto at jeg har sluttet å drømme, var kjipere, tristere og litt mindre interessant enn alle dagene før. Og alle dagene etterpå har vært litt mer meningsløse. Derfor vet jeg at jeg må finne igjen troen, drømmen, et sted der ute. Eller kanskje dypt her inne.

En dag skal jeg beynne å drømme igjen. Men, det er også, foreløpig, bare en drøm.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

- Gaia

- Gaia

20, Utlandet

Jeg er en av top100bloggerne, som har bestemt meg for å gi litt mer av meg selv. Gå litt dypere, mer hjertenært. Foreløpig er jeg anonym, men jeg håper at støtten fra dere skal gi meg mot til å stå frem, og utvikle meg selv (og min andre blogg.) Love, Gaia

Kategorier

Arkiv

hits