...And life has killed the dream


Som veldig mange andre der ute er jeg i en situasjon hvor livet er i endring. Det er p tide finne ut av hva jeg vil, hvem jeg vil vre og hva jeg vil bli. HVa jeg vil studere, hvor jeg vil jobbe, hvem jeg vil pleie kontakt med og hvem jeg ikke nsker ha i livet mitt. Og det er greit. Livet endrer seg, og det er noe av det vakre med livet.

Problemet mitt er p ingen mte knyttet til livet i seg selv. Det er knyttet til hvem jeg er, og hvordan jeg har vokst opp. Jeg hadde en lykkelig barndom, til dels. Jeg hadde, og har, foreldre som elsker meg, og som nsker det beste for meg. Og til tross for perioder med motgang, med usikkerhet og alt det andre som barnerene er fylt med, s har klart meg bra. Samtidig ser jeg jo n at jeg vokste opp tidlig. Tidligere enn andre barn. For meg var ansvar naturlig, og det var naturlig at jeg skulle dra min del og kanskje litt ekstra. Jeg hadde reflektere samtlaer med voksne om liv og dd, p samme mte som jeg kan ha i dag - men jeg var 12. Som 8 ring lekte jeg fremdeles med venner, og jeg hadde stor glede av det. Men jeg utrykte meg nok bedre om vanskelige ting enn mange andre. Jeg var nok i litt strre grad klar over at livet til tider er urettferdig, og at urettferdighet ikke er noe man kan beskytte seg mot. Og det er her - langt om lenge - jeg kommer til poenget.

Jeg har ikke lenger tro p drmmen. Jeg nsker en flott fremtid, kjrlighet, penger og sukse. Lykke, eventyr, glede. Reiser. eg nsker alt det, og kanskje enda litt mer. Og nr jeg var yngre vket jeg virkelig hpe p det ogs. Men, n som jeg kan skape det, s virker det s utrolig fjernt. Eller, ikke abre fjernt, det er urealistisk. For hva er egentlig sjansen for ekte kjrlighet? Bare se p skillsmissestatestikken. Og sukse og flott fremtid? Vel, jeg vet ikke hva vil. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare skape det, jeg har ingen plan. Alle rundt meg har det, men jeg vet ikke hva jeg vil. Spontanitet gir minner, ikke fremtid. S her m det faktisk en plan og litt handlekraft til, og jeg vet ikke hvor jeg skal sette inn. S jeg gir litt opp, det er lettere tenke kanskje og en gang eller muligens skal jeg, uten faktisk gjre noe.

Jeg fler meg rett og slett litt knekt. LIvets realiteter er s altfor lett se, alt for lett oppleve. Hvorfor skal jeg vre annerledes en mengden? Selv om jeg flker meg som solen i mitt eget univers, er jeg rlig talt ikke den eneste som har forskt lykke opp gjennom tidene. Eller sukse. Og andre mislykkes ogs.

Den dagen jeg forsto at jeg har sluttet drmme, var kjipere, tristere og litt mindre interessant enn alle dagene fr. Og alle dagene etterp har vrt litt mer meningslse. Derfor vet jeg at jeg m finne igjen troen, drmmen, et sted der ute. Eller kanskje dypt her inne.

En dag skal jeg beynne drmme igjen. Men, det er ogs, forelpig, bare en drm.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

- Gaia

- Gaia

20, Utlandet

Jeg er en av top100bloggerne, som har bestemt meg for gi litt mer av meg selv. G litt dypere, mer hjertenrt. Forelpig er jeg anonym, men jeg hper at sttten fra dere skal gi meg mot til st frem, og utvikle meg selv (og min andre blogg.) Love, Gaia

Kategorier

Arkiv

hits